I den siste filmen i «Hunger Games»-sagaen får vi servert det siste oppgjøret mellom opprørerne fra distriktene i fremtidsdystopiske Panem og landets president, den tyranniske president Snow (Donald Sutherland). Opprørernes leder Alma Coin (Julianne Moore) ønsker fortsatt å bruke Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) som et symbol på kampen de kjemper, men for Katniss blir det mindre og mindre klart hvem hun egentlig jobber for. Samtidig har hennes eks-forlovede og partner i tidligere Hunger Games-leker, Peeta Mellark (Josh Hutcherson) blitt hjernevasket av Snow, og hater nå Katniss mer enn noe annet.

«The Hunger Games: Mockingjay Part 2» markerer slutten på den ekstremt suksessfulle og noenlunde kritikervennlig filmserien med Jennifer Lawrence i hovedrollen som den viljesterke og sta Katniss Everdeen. Lawrence er spesielt god på å formidle de enorme utfordringene som følger å måtte være et symbol, en maskot for en verdensomveltende revolusjon. Det har ikke endret seg i Mockinjay part 2. Katniss er en svært interessant og kompleks karakter, og driver fortellingen godt. Denne gangen plukkes flere av trådene opp fra forløperen opp: Hva slags intensjoner har egentlig opprørerne, hvor langt vil president Snow gå for å utslette dem, og hvor mye kontroll har egentlig Katniss over sitt eget liv?

The Hunger Games_ Mockingjay Part 2

Denne filmen er mørk. Regissør Francis Lawrence går hardt inn for å formidle brutaliteten i krigen mellom hovedstaden og distriktene. Serien har helt fra første film vært dyster, skummel, intens og voldsom, men aldri på denne måten. Uskyldige mennesker dør på de mest forferdelige måter. Dette er krigens grusomheter, og vi blir konstant minnet på at det finnes ingen lett vei ut for Katniss & Co. Det finnes ingen trylleslag som kan fikse de dyptliggende problemene begge partene har med hverandre. I denne filmen er det vanskelig å se på noen av sidene som rent slemme eller snille, som gir filmen en ekstra brodd som kler den godt.

Det er også veldig rart, og temmelig trist, å se Philip Seymour Hoffman i det som skulle bli hans siste rolle. Oscarvinneren døde 2. februar i fjor, under innspillingen av denne filmen. Han leverer en verdig og dempet siste rolle i Plutarch Heavensbee.

Action-sekvensene i «Mockingjay part 2» er svært godt utført. Med så mye på spill, når hvem som helst kan bli drept i hvilken som helst konflikt, sitter man ofte med hjertet i halsen. Nøkkelordet er intenst. Når kampscenene kommer er det kaotisk, men likevel lett å henge med på hva som skjer. Fellene som legges for Katniss og opprørerne av president Snow er like kreative som tidligere i serien, som når våre helter må flykte fra en flodbølge av olje oppover i en forlatt bygning, eller når de blir forfulgt av mutanter innover i en bekmørk kloakk. Sistnevnte scene er for øvrig det beste eksempelet på når «Mockingjay part 2»s intensitet funker aller best, og dens oppbygning er genuint skremmende i sin nakne atmosfære

katniss

Filmen fungerer dårligst når den lener seg for mye på trekantdramaet mellom Katniss, Peeta og Gale (Liam Hemsworth). Det føles lite viktig hvem Katniss ender opp med til slutt, og det er vanskelig å bry seg om akkurat dette når det så mye annet viktig som står på spill. Mange av scenene disse karakterene imellom har mye cheesy dialog og floskler som ikke sier noe som helst om Katniss sitt forhold til de to mennene i hennes liv. Spesielt den påtatte av-og-på-greia mellom Katniss og Gale er problematisk. Gale har aldri vært en særlig sterk karakter i denne serien, og i denne filmen føles han mindre viktig enn noen sinne.

Francis Lawrence har tatt en del modige valg i denne filmen. Spesielt siste halvtimen av filmen kan komme til å sjokkere mange lojale fans av HG-serien, kanskje også skuffe, men det hele henger så til de grader på greip med hvordan filmen fremstiller sin egen konflikt at det blir vanskelig å klage.

«The Hunger Games: Mockingjay pt. II» er en verdig og modig avslutning på en spennende reise. Det er litt vemodig å gi slipp på dette engasjerende universet, men i det minste gir de seg på topp.