I den glitrende amerikanske tv-serien «Rectify» fra 2013 – som først nå til påsken blir vist bortgjemt på Viasat Crime – følger vi Daniel Holden idet han slippes ut etter 19 år bak murene.
Han ble i sin tid mistenkt for å ha voldtatt og slått i hjel sin high school sweetheart, men ny DNA-teknologi avslører at saken mot ham ikke var like vanntett som aktoratet den gang mente.
Ute av fengselet må Daniel brått forholde seg til en moderne hverdan han knapt ante eksisterte – samt et lokalsamfunn som er hellig overbevist om at Daniel er skyldig og hører hjemme bak murene.
Det er med andre ord ikke få paralleller mellom «Rectify» og TV 2s nye storsatsing «Frikjent». Også i sistnevnte har hovedpersonen Aksel Borgen (Nicolai Cleve Broch) opplevd å bli sperret inne etter at ungdomskjæresten Karine brutalt ble slått ihjel på sankthansaften for 20 år siden.
Aksel slapp imidlertid ut igjen av fengsel etter bare et år, etter at sambygdingen Tonje Sandvik (Synnøve Macody Lund) til slutt står fram og sier han hun observerte ham drapsnatta.
Og her ligger en av de kanskje største forskjellene i premissene til «Rectify» og «Frikjent»: Mens Daniel Holden slipper ut av fengsel uten noe annet i livet enn det han kan bære i hendene og (en delvis) støtte fra familien, har Aksel Borgen vært i landflyktighet.
I de 20 årene som har gått etter han ble frikjent, har han jobbet hardt som businessmann i Kuala Lumpur – der han både er blitt svært formuende og familiefar, samt en smule arrogant. Det er med andre ord med alt annet enn tomme hender han returnerer hjem.
Idet «Frikjent» begynner, befinner hjembygdas hjørnesteinsbedrift SolarTech seg på konkursens rand etter at en kjempeavtale går i vasken. Dette ser Aksel på som ikke bare en god mulighet til å tjene penger, men åpenbart også som en passende anledning til å tråkke opp gamle stier.
Kan han ved å redde hjembygda fra total kollaps kanskje også igjen bli tatt inn i varmen av lokalbefolkningen han rømte fra 20 år tidligere?
Som du kanskje allerede har gjettet, er ikke verden fullt så enkel.
Aksel ankommer den fiktive bygda Lifjord standsmessig, feiende inn over fjorden i helikopter mellom de pittoreske fjellene (serien er innspilt i Årdal og Lærdal). Men straks han lander, skjærer det seg.
I velkomstkomiteen står nemlig moren til avdøde Karine, Eva Hansteen (Lena Endre). Hun er sjef for SolarTech, og aner ingenting om at «kineseren» ektemannen William (Ingar Helge Gimle) har invitert til bygda faktisk er mannen hun er hellig overbevist om at han drept datteren, rettsavgjørelsen til tross.
Så går det som det kanskje må gå. Aksel har kapital i ryggen, og Eva møter et for henne umenneskelig valg: Samarbeide med «drapsmannen» eller skyve hele bygda utfor stupet?
Til tross for at serien bruker litt tid på å sette seg (spesielt de innledende scenene i Kuala Lumpur oppleves litt oppkonstruerte), finner den raskt formen straks dramaet får utspille seg i det norske lokalsamfunnet.
Og der er det mange lag som skal utforskes. Ikke minst de familiære:
Da Aksel dro sin vei, etterlot han seg en lillebror (Tobias Santelmann) og en mor (Anne Marit Jacobsen) som langt fra har hatt det lett i den lille, tette bygda. Spesielt sistnevnte gjør en intenst bra innsats som en mor som opplever at verden er i ferd med å ramle sammen rundt henne, ute av stand til å klare seg uten støtte fra den fortsatt hjemmeboende og rimelig frusterte yngstesønnen.
Også Aksels nye og metropolvante familie får helt kaldt vann i årene når de reiser etter ham og får vite mer om det han har holdt hemmelig for dem i alle år. Heller ikke i familien Hansteen er det bare idyll, spesielt ikke nå som Aksel har returnert til bygda og ting som har fått ligge i stillhet i 20 år får boble til overflaten.
Utenom familiene er det også store krefter som herjer. Profittpresset fra det enorme kinesiske konglomeratet kaster en mørk skygge over oppkjøpet.
Sist, og skal vi tro seriens utvikling ikke minst knytter det seg stadig større spenning til hva som egentlig skjedde med Karine den skjebnesvangre kvelden for 20 år siden. Når sårene først er revet opp, begynner også enkelte å rote i den gamle saken. Var kanskje Aksel skyldig? Og dersom han ikke var det – betyr det at en morder har gått løs i bygda i alle disse år?
Nå er ikke drapsgåten det bærende element i de fem første episodene Filter har sett, alle sammen regissert av Geir Henning Hopland («Buzz Aldrin», «Lilyhammer»). Det er heller ikke sikkert hvor serien vil gå videre i de fem neste episodene, der regi-stafettpinnen gis videre til Rune Denstad Langlo («Nord», «Jag etter vind») – men det vil ikke overraske oss om det stadig mindre rolige tempoet i serien får et ytterligere oppsving til det helt intense.
«Frikjent» er bra tv-drama, rett og slett. Allerede i den Highasakite-akkompagnerte introen skjønner vi at dette er dramahåndverk fra aller øverste hylle, og alle de involverte i produksjonen – fra manusforfattere og skuespillere til scenografer og filmcrew – viser gjennom seriens gang at de sammen har klart å trekke de rette trådene i riktig retning.
Etter NRKs suksess med «Kampen om tungvannet» er det befriende å se god, norsk dramaproduksjon som åpenbart også kan fenge utenfor landets grenser også på TV 2. Og da kan vi tillate klassiske norske dramatabber som orddelingsfeil i åpenbart hasteproduserte avisforsider og annet forutsigbart småplukk.
«Frikjent» har premiere på TV 2 mandag 2. mars klokka 21.45.
