Er du en sucker for sånne filmer der en av karakterene forteller hovedpersonen en anekdote på starten av filmen men hovedpersonen skjønner ikke helt poenget, også kommer den anekdoten tilbake igjen på slutten, og da skjønner hovedpersonen alt?

Da kommer du til å elske «Bridge of Spies».

«Bridge of Spies» er en film av Steven Spielberg, så du vet at på så mange plan kommer den til å være bra. Mannen lagde «E.T», de tre første «Indiana Jones»-filmene, «Jaws» og «Schindler’s List», for pokker! Så, hvorfor er jeg så irritabel? Fordi «Bridge of Spies» er en bra film som kunne blitt en dritbra film om ikke regissøren drev og spente bein på den titt og ofte.

BRIDGE OF SPIES

Filmen finner sted på starten av sekstitallet i Brooklyn, New York, og er inspirert av ”U-2-hendelsen” i 1960. Advokat James Donovan (Tom Hanks) blir spurt om å forsvare en antatt sovjetisk spion ved navn Rudolf Abel (Mark Rylance). Donovan skjønner tidlig at det er en ganske utakknemlig jobb å forsvare Abel. Sovjetiske spioner er ikke spesielt populære i et land der kommunismen er et skummelt monster under alles senger, men han klarer å få Abel dømt til fengsel istedenfor døden. Når en amerikansk spion ved navn Francis Gary Powers (Austin Stowell) blir tatt til fange i Sovjetunionen, blir Donovan den viktigste personen i en plan for å arrangere en byttehandel mellom de to spionene, i Øst-Berlin.

Dette er et originalt premiss. Vi har sett så mange filmer om den kalde krigen, spioner og konspirasjoner nasjoner imellom, men å fortelle alt fra en forsvarsadvokats side føles nytt og forfriskende. Vi har virkelige hendelser å takke for å ha inspirert manusforfattere Matt Charman og Coen-brødrene(!). Takk, virkelige hendelser.

«Bridge of Spies» ser helt nydelig ut. Enten det er Brooklyn eller et Berlin som ennå ikke har kommet seg etter andre verdenskrig, ser alt autentisk ut. Det er en fascinerende verden å leve seg inn i. Likevel, siste halvdel av filmen føles ut som noen på klipperommet gikk lei av den egentlige historien og byttet over til en annen. Filmens første halvdel fokuserer på Donovans trang til å opprettholde det amerikanske rettsvernet, selv når det føles ut som hele landet hater ham. Jeg vil se mer av dette, Spielberg, din tosk. Ikke at filmens siste halvdel er dårlig, men det er mye som glemmes bort i spiondramaet i Berlin. Donovans familie, for eksempel, blir helt borte etter hvert, og det kjennes litt bortkastet å bli investert i dem i det hele tatt.

Valg av musikk er også distraherende til tider. Bombastiske strykere punkterer flere scener der stillhet hadde egnet seg mye bedre. På et tidspunkt holder Donovan en tale i rettsalen om at mennesker er mennesker, uansett hvem de jobber for, og hvor de er fra, og at alle fortjener den samme rettslige behandlingen. Dette mens tonnevis av fioliner stiger til et enormt crescendo i bakgrunnen og prøver manisk å tvinge deg til å føle noe som helst. Det er rett og slett smør på flesk, spesielt når manuset, som ellers er svært godt, også gjerne pøser på med ekstra føleri i disse scenene.

Ellers er «Bridge of Spies» en underholdende film fra start til slutt. Om ikke litt lang. Tom Hanks er som alltid stødig som en klippe, og får god hjelp fra resten av ensemblet. James Donovan er selvsikker, men litt klønete. Klok, men litt naiv. Dette burde vært en historie mer om han, og mindre om kommunikasjonsvansker stormaktene imellom. Filmen kunne stått igjen som en definitiv «Kalde-Krig-Klassiker», men svekkes av noen underlige valg som er gjort underveis.