I teorien burde «Battle Creek» ha blitt noe helt spesielt: en humoristisk krimserie skapt, skrevet og produsert av selveste Vince Gilligan. Mannen bak «Breaking Bad» og «Better Call Saul».
I praksis er dette imidlertid en vaniljemild og ekstremt konvensjonell tv-krim, som like gjerne kunne ha vært laget begynnelsen av 2000-tallet. Og faktisk ble skapt da.
For sannheten er at Vince Gilligan har fint lite med «Battle Creek» å gjøre.
Han skrev manuset til pilotepisoden for tretten (!) år siden, like etter sin tid på «X-Files». Nå har noen på CBS gravd litt i arkivskapene, tørket støv av manuset og bearbeidet det litt. Som belønning har Gilligan fått et klekkelig honorar, en tittel som serieskaper og en sovende stilling som utøvende produsent.
Så hvis du forventer deg en ny «Breaking Bad» vil du bli dypt skuffet. Venter du deg en helt standard tv-krim der hovedpersonene slenger vittige replikker til hverandre før de løser en ukentlig forbrytelse på rundt førti minutter, da burde «Battle Creek» leve opp til de lave forventningene.
Og selv om Vince Gilligan misbrukes for det han er verdt i markedsføringen, er serien fortsatt iscenesatt av betydelige talenter. «House»-skaperen David Shore er «showrunner» og den kreative kraften bak «Battle Creek», mens pilotepisoden er regissert av Bryan Singer (som i sin tid bl.a. også regisserte pilotepisoden av «House M.D.»).
Serien utspiller seg i Battle Creek; den tredje største byen i Michigan, også kjent som «Cereal City», Ikke på grunn av sitt høye antall av seriemordere, men fordi Kelloggs «Corn Flakes» ble oppfunnet her.
Tilbake i 1980 var byen åstedet for mye slåssing, og siden pilotepisoden ble skrevet i 2002 har Battle Creek blitt et knutepunkt for produksjon av metamfetamin. Uten at vi nødvendigvis bør gi Vince Gilligan eller «Breaking Bad» skylda for det.
Tv-versjonen av byen virker langt mer bedagelig: en døsig småby der politietaten sliter med dårlig økonomi. Så til de grader at politidetektiven Russ Agnew (Dean Winters) er nødt til å beslaglegge et HD-kamera fra en stolt far som filmer en skoleforestilling, sånn at han kan videoovervåke en dopselger.
En babycall brukes til å spille inn en samtale med den mistenkte, og under pågripelsen streiker elektrosjokkvåpenet til Russ på grunn av flate batterier.
Russ er så oppgitt over politistasjonens prekære mangel på ressurser at han prøver å ta kontakt med «60 Minutes», i håp om at tv-korrespondenten Lesley Stahl vil lage en reportasje om de begredelige forholdene han må jobbe under. Isteden får etaten hjelp fra uventet hold: et ny FBI-filial som nærmeste nabo, under ledelse av gullgutten Milton Chamberlain (Josh Duhamel).
En glatt spesialagent med perfekt hår, skreddersydde dresser og utseendet til en Ken-dukke, som av litt uklare årsaker har blitt overført fra FBIs hovedkontor. Milt hevder han at føler seg umiddelbart som hjemme i Battle Creek, siden han vokste opp i en småby.
Vel, han vokste egentlig opp i Monaco, men pytt. Chamberlain har tilgang til FBIs betydelige ekspertise, alle tenkelige tekniske hjelpemidler, NSAs database, et enormt kontaktnett og nærmest ubegrensede økonomiske ressurser.
Alle på politistasjonen faller umiddelbart for Chamberlains filmstjernesjarm, bortsett fra Russ Agnew. Han kan naturligvis ikke fordra den silkemyke spradebassen, så det sier seg selv at de må jobbe tett sammen som partnere mens de løser et blodig dobbeltdrap.
Filter har bare fått tilgang på pilotepisoden, som bruker mesteparten av spilletiden på å gjøre oss kjent med dette forutsigbare konseptet. To totalt forskjellige personer som ikke liker hverandre, men er tvunget til å løse forbrytelser sammen i en småby full av raringer.
Politistasjonen er befolket av velkjente, multikulturelle stereotyper: den hardbarkede, kvinnelige politisjefen (Janet McTeer), den lakoniske politietterforskeren som fra tid til annen skyter in noen vittige replikker (Kal Penn), de grovbygde, afroamerikanske tøffingen (rapperen Grapevine) og den søte sekretæren (Aubrey Dollar) som sikkert kommer imellom Russ og Milt.
«Battle Creek» har allikevel noen eksentriske detaljer som forhåpentligvis vil bli utviklet mer i løpet av sesongen. Deriblant en polititekniker med foruroligende små tenner (Damon Harriman), som kunne kommet rett fra nittitallserien «Picket Fences».
Serien benytter Josh Duhamels glatte såpeoperasjarmen til sin fordel, og antyder at Milton Chamberlain bærer på en del mørke hemmeligheter under den perfekte fasaden. I den grad «Battle Creek» er i besittelse av et potensial, så ligger det nok i de potensielle overraskelsene hans rollefigur kan by på fremover.
Vi får håpe at fyren har en del skjeletter i skapet, som kan dytte dette forutsigbare konseptet litt ut av likevekt. Fokuset her er allikevel på et gammelmodig TV-format som sakte er i ferd med å fases ut i streaming-æraen: enkle, avsluttende krimsaker som kan ses oppdelt i doser på førti minutter, uten at du går glipp av noe særlig hvis du sovner et kvarter eller hopper over et par episoder.
Vel, dette har sikkert sin appell blant TV-tittere som blir frustrert av komplekse, sammenhengende historier, og burde skli fint inn blant de andre seriene fra CBS. Kanalen som blant annet har gitt oss «NCSI», «NCIS: New Orleans», «CSI», «CSI: Miami», «CSI: New York» og «CSI: Cyber».
Sistnevnte har amerikansk premiere i disse dager, og kan bli en kilde til mye ufrivillig humor. Jeg tipper at Patricia Arquette angrer rimelig på at hun takket ja til denne rollen etter at hun fikk Oscar-statuetten!
CBS har bestilt tretten episoder av «Battle Creek», og er kontraktforpliktet til å sende dem alle uansett hvor lave seertallene blir. Sikkert en trygghet for Bryan Singer, som ikke har hatt all verdens flaks med TV-pilotene sine.
Her hjemme vises serien på Viaplay, som legger ut episoder hver mandag. «Battle Creek» er høvelig fornøyelig, lat underholdning av den gamle skolen, og noen ganger er jo det alt man ønsker fra en slapp kveld foran skjermen.
Men med tanke på hvor mye som har skjedd innen tv-drama i løpet av de tretten årene som har gått siden Vince Gilligan skrev pilotepisoden, så føles dette temmelig underveldende, utdatert og utilstrekkelig.
