Daphne Du Maurier skrev engang «vi kan aldri gå tilbake», men det er jo tøyseprat. Vi kan alle gå tilbake!

Nå vender hele Bluth–familien tilbake med den vanvittige etterlengtede fjerde sesongen av «Arrested Development». Nok en ydmykelse for Fox-konsernet, som trolig har verdensrekorden når det gjelder å legge ned serier som i ettertid bygger seg opp et fanatisk dedikert publikum.

Og nok en fjær i hatten for Netflix, som er i full ferd med å forandre spillereglene for hvordan tv-serier blir laget og distribuert fremover. Aksjeverdien deres har angivelig doblet seg etter premieren på «House of Cards», så det skal bli veldig spennende å se hva de finner på fremover.

Her er uansett noen spredte tanker undertegnede hadde etter å ha sett de første episodene av «Arrested Development» sesong 4:

1) Hurra! 2) huy, dette er sannelig tettpakket med info, 3) Hi hi: «anustart!», og 4) aldri i verden om det er mulig å anmelde serien uten å ha sett alle femten episoder.

Så dette kommer til å kreve litt tid, lite søvn, deadline på overtid og fortrinnsvis en tredagers sykemelding.

«Arrested Development» har bygget opp en tilhengerskare som kunne ha overvunnet en invasjon av «Browncoats», så Netflix kunne knapt ha skapt større forventningsnivå om de hadde gjenopplivet «Firefly». Med så enorme forventninger er skuffelser uunngåelige, og de første par–tre episodene lever ikke helt opp til hva vi kunne ha håpet på.

Alt føles innledningsvis litt flatere, men ingen fare. Etter de første episodene løsner årets gjensyn med «Arrested Development» skikkelig, og blir akkurat like morsom som de burde være.

Det vil si: morsommere enn noe annet vi har sett på tv de siste sju årene.

Og det kan ikke understrekes sterkt nok: du er beint nødt til å se alle femten episodene for å danne deg noen mening om hvorvidt årets gjenforening med Bluth-familien fungerer. Alt henger sammen på imponerende intrikate måter, og kan kun ses sammen som en helhet.

Her er et eksempel: en del greier som faller flatt i første episode blir først morsomt etter å ha sett episode nummer tretten – der de samme hendelsene skildres fra en annen synsvinkel.

Så sesong fire er enda mer snedig enn det først gir inntrykk av, og det må ha vært et helvete å få presset alle disse puslespillbitene på plass.

Serieskaperen Mitch Hurwitz hevdet frem til i forrige uke at episodene kunne ses i hvilken som helst slags rekkefølge, og fungerte som en «velg ditt eget eventyr»–greie – der man fritt kunne velge hvem av rollefigurene man ønsket å følge.

Det dementerte imidlertid Hurwitz like før episodene ble lagt ut på Netflix, like etter at han hadde gjort seg ferdig med redigeringen. Dette konseptet var i utgangspunktet en god tanke, som utnyttet det unike i distribusjonsformen til Netflix – men humoren fungerer ikke uten den rette oppbygningen, og Hurwitz gjorde alt i overkant vanskelig for seg selv.

Så alt må ses i en bestemt rekkefølge.

Synd han ikke tok seg tid til å fortelle skuespillerne dette, siden de konstant har fortalt at episodene kan ses i tilfeldig rekkefølge i hvert bidige intervju de har utført.

På akkurat dette feltet ble «Arrested Development Reloaded» et ambisiøst feilskjær, men det kan vi lett unnskylde Mitchell Hurwitz.

For selv sju år senere er dette fortsatt fordømt morsomt, sylskarpt spilt og veldig smart skrevet. Sesong fire beveger seg ikke direkte fremover, sånn som normale tv-serier – snarere sideveis. Vi kommer aldri noe særlig lengre i Bluth–familiens strabaser enn den første episodens første minutter: under en lettere rasistisk Cinco de Mayo–feiring kalt «Cinco de Quatro».

En høytid som en ung Lucille Bluth (spilt i et gjestespill av Kristen Wiig) arrangerte for å forpeste livet til husholdersken Rosa. Deretter hopper vi tilbake for å finne ut hva som skjedde etter Bluth-klanens katastrofale båttur i 2005.

Dette er, som Ron Howards trygge fortellerstemme sier: «Historien om en familie som fikk fremtiden brått kansellert».

Selv med mer plass enn alle «Game of Thrones»-recappene til sammen hadde jeg aldri i verden ha klart å summere opp plottet – som lett kan konke ut Tolstojs «Krig og fred» når det gjelder intrikate intriger.

Alt blir desto mer komplisert fordi serien hopper frem og tilbake på en tidslinje som spenner seks år. Når du har sett ferdig sesongen kan du jo sjekke ut denne spoiler-fylte tidslinjen, som setter alt i perspektiv.

Men i korthet: Bluth-familien sliter etter boligkrakket i USA, og Michael (Jason Bateman) sliter hardest. Etter å ha snudd rygget til hele slekta har han funnet seg en ny jobb innen teknologi. Det vil si: han kjører en Google Street View-bil, mens han bor på studenthybelen til sønnen George-Michael (Michael Cera).

Etter å ha blitt stemt ut fra sønnens liv får Michael en ny sjanse av filmskaperen Ron Howard (som spiller seg selv); han ønsker å lage en film om finanskrisen i USA, personifisert av Bluth-familien.

Michael får plutselig nye visittkort med tittelen filmprodusent, noe som innebærer at han må samle underskriftene til alle i familien. På veien faller han for skjønnheten Rebel (Isla Fisher), som han tror er Ron Howards hemmelige elskerinne. Meksikanske pornoblader, sekkepipe-pop og slåsskamp i et ballbasseng er blant de sentrale ingrediensene.

Adoptivsøsteren Lindsay (Portia de Rossi) leser de første kapitlene av «Eat Pray Love» og drar til India for å finne seg selv. Hennes historie involverer strutser, terroraksjoner, et forhold til en mann uten ansiktsgjenkjenning og prostitusjon/politisk rådgivning med rød parykk.

Hennes fraseparerte ektemann Tobis Fünke (David Cross) studerer metodeskuespill på en metadonklinikk, faller for en heroinavhengig skuespiller (spilt av stand-up-komikeren Maria Bamford), og får seg jobb innen rusrehabilitering – der han benytter sjansen til å sette opp en musikal basert på superheltserien «The Fantastic Four».

Hvordan alt dette leder til at Tobias blir arrestert for pedofili ikledd en hjemmelaget «The Thing»-drakt må du finne ut selv.

Gob Bluth (Will Arnett) gjenopptar karrieren som kristen tryllekunstner med et sørgelig mislykket forsøk på å gjenskape Jesu’ oppstandelse, under bryllupet med en gammel (vel, ung) kjenning fra serien.

Deretter blir han det femte hjulet i en overkul «Entourage»-gjeng, er temaet i en populær boyband-låt, prøver seg som birøkter, får syfilis og blir hektet på Rohypnol.

Hans historie involverer også homosex med lateksmasker, og et motsetningsfylt hat/kjærlighetsforhold til tryllekunstner-rivalen Tony Snow (Ben Stiller).

Familieoverhodet George Sr. (Jeffrey Tambor) satser på New Age-terapi i Mexicos ørken, der han planlegger å bygge en mur mot innvandring, med hjelp av fremmedarbeidere – men sliter med sin frikete tvillingbror Oscar og lavt testosteronnivå.

Kona Lucille (Jessica Walter) blir medlem av Jade Dragon-triaden i fengselet, deltar i reality-serien «Real Asian Housewives of the Orange County White Collar Prison System» – og føler seg forrådet av hele familien.

Sønnen Buster (Tony Hale) takler ikke tapet av mamma så bra, gjenopptar forholdet til Lucille 2 (Liza Minelli) og går tilbake i militærtjenesten – som gir ham en hjelpende hånd. George-Michael gjenopptar kontakten med sin ikke-niese Maeby Fünke (Alia Shawcat), og sammen starter de et internettselskap som ender med uvennskap, i overkant mange tilfeller av kileleken og et nabolag befolket av pedofile overgripere.

Og ja, dette er bare noen stikkord, som ikke er i nærheten av å summere opp den kompliserte galskapen.

Den gode nyheten er at «Arrested Development» sesong fire i sterk grad føles som de tre første sesongene, mens den samtidig baner seg en helt ny retning.

Ikke absolutt alt fungerer her, men mengden med oppriktig moro er høyere enn noe annet vi har sett på tv siden «Arrested Development» ble lagt ned (med et mulig unntak av de første tre sesongene av «Community», og sporadiske episoder av «30 Rock», da).

Den dårlige nyheten er at man savner samspillet mellom familiemedlemmene, som tilbringer mesteparten av tiden fra hverandre. La gå at dette skyldes rent praktiske problemer.

At hver episode tar for seg et av Bluth–familiens medlemmer skyldes først og fremst at dette var den eneste måten å få med seg alle skuespillerne igjen. Mange av dem har blitt travelt opptatte siden serien opprinnelig ble kansellert, og hadde bare mulighet til å stille opp under begrensede tidsperioder.

Etter hvert spinner historiene deres seg inn i hverandre, men hele familien er sjeldent samlet på ett sted samtidig.

Og da angivelig med hjelp av digitale spesialeffekter, som var såpass diskret utført at jeg aldri stusset på at noe virket galt.

Et annet moment som gjør at dette gjensynet har en litt annen stemning enn de tre første sesongene er at hver episode er lengre, med opp til et kvarter.

At Mitch Hurwitz har sluppet å forholde seg til en streng tv–tidsbegrensing har nok medført at han drar enkelte scener litt lengre ut enn de burde, og inkluderer en del greier som under normale omstendigheter hadde dukket opp som ekstrastoff på dvd–utgivelsen.

Andre morsomheter er så intrikate, godt skjult og så snedige at man neppe oppdager dem før man har sett episodene et par ganger til.

Her er et lite eksempel: George-Michael er lei av å dele navn med en sanger som er mest kjent for tvilsom oppførsel på offentlige toaletter, så han gjenskaper seg selv som dotcom-grunder under dekknavnet George Maharis.

Ja, det er faktisk også en virkelig person. Hele sesong fire er full av sånne snedige småting.

Nærmere åtte timer med moro fordelt på to dager er på grensen til utmattende, så porsjoner gjerne ut episodene litt mer enn vi anmeldere har muligheten til. Det anbefaler i alle fall kyndige fagfolk som burde vite hva de snakker om.

Jeg gleder meg skikkelig til å se hele sesongen igjen under litt mindre hektiske omstendigheter, det er sannelig sikkert.

Etter disse femten episoden får vi en slags slutt, selv om den ikke kan sies å være spesielt lykkelig. Men endepunktet føles ikke noe mer definitivt enn finalen i sesong tre, egentlig. Flere sentrale spørsmål forblir ubesvarte, og Bluth-familiens fremtid forblir uviss – i alle fall frem til den uunngåelige fortsettelsen kommer.

Planen er angivelig at alt dette leder opp til den lenge omtalte «Arrested Development»-filmen, men vi har også fått vage hint om at det isteden vil bli laget en sesong fem. I valget mellom en to timer lang kinofilm eller en åtte timer lang sesong på Netflix er jo valget lett.

Gjerne begge deler! «Still plenty of meat on that bone!».

P.S. hvis du får abstinenser etter alt dette foreslår jeg at du sjekker ut Kickstarter-finansierte «The Arrested Development Documentary Project», som kan ses og kjøpes her.