«Prometheus» «Alien» «Aliens» «Alien 3» «Alien: Ressurrection»

 

«Alien» fostret ikke bare en hel filmserie, som fikk en egen avlegger med VOD-aktuelle «Prometheus». Den skapte også en helvetes mange etterlikninger, og vi sjekker ut de verste!

«Alien» (1979) revolusjonerte mer enn bare sci-fi-sjangeren, og du kan se arbeidet til kunstneren H.R. Giger, konseptdesigneren Ron Cobb og regissør Ridley Scott reflektert i alt fra skrekkfilmer til dataspill. Det er umulig å summere opp alle steder du kan finne referanser til «Alien» uten å fylle opp hele internett – og de som ikke har kopiert noe fra «Alien», har som regel latt seg inspirere av «Blade Runner». Som Ridley Scott selv sier i den glimrende, fire timer lange innspillingsdokumentaren som følger med Blu-ray-utgivelsen av «Prometheus»: «The problem with science fiction is we all feed off each other. That’s why they all start to look the same.»

Scott var fast bestemt på å ikke gjenta seg selv, eller bygge videre på de stadig dårligere «Alien»-oppfølgerne som har dukket opp i årenes løp – og forhåpentligvis nådde bunnivået med kalkunen «AVPR: Alien vs. Predator – Requiem» (2007). Isteden satset Ridley Scott på noe langt mer ambisiøst med «Prometheus»; som utforsker de store eksistensielle spørsmålene – og muligens antyder at alle religioner er en stor livsløgn bygget for å hylle kjipe kjempe-romvesner med hissig temperament. Så ta den, Erich von Däniken!

«Prometheus» bør ses flere ganger, og det har vi jo muligheten til nå som den slippes på Blu-ray og VOD. Nøkkelen til filmen er allikevel denne kryptiske scenen i «Alien», der mannskapet ombord Nostromo oppdager H.R. Gigers såkalte «Space Jockey»:

I forkant av kinopremieren slapp Ridley Scott en serie snedige «viral»-videoer for å introdusere «Prometheus» – så vi før vi fortsetter, kan vi jo ta en nærmere titt på dem. I den første holder forretningsfyrsten Peter Wayland (Guy Pearce) en Steve Jobs-aktig tale til folket i år 2023, mens han forklarer den mytologiske meningen bak tittelen «Prometheus»:

La oss gratulere androiden David (Michael Fassbender) med fødselsdagen!

Dr. Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) pester Peter Wayland:

Wayland siterer Friedrich Nietzsche før han holder den store talen sin:

Scott ga oss slett ikke det vi forventet med «Prometheus», og enkelte hadde trolig foretrukket at han bare gjentok suksessen med den drøyt tretti år gamle «Alien». Vel, de kan jo sjekke ut dette dusinet med skamløse «Alien»-kopier, som byr på en bra blanding av menn i fjollete gummidrakter, tentakelvoldtekt, romskip i snøre og entusiastisk overspill på lavt budsjett. Varsku for spoilers, pupper og sterke scener!

 

«Blindpasasjer» (1978)

Før vi starter, her er en NRK-godbit som faktisk ikke var influert av «Alien», selv om man kunne ha trodd det. Det ser virkelig ut som denne Bing & Bringsværd-miniserien dro en del inspirasjon fra «Alien», men «Blindpassasjer» ble faktisk spilt inn året før Scott satte i gang med filmen sin. Det er allikevel scener her som er veldig nære «Alien», og mannskapet på stjerneskipet Marco Polo har klare likhetstrekk med dem ombord Nostromo. Med mindre Ridley Scott fikk inn NRK på parabolen sin i London, er det trolig bare snakk om snodige tilfeldigheter – men det er uansett på sin plass å inkludere «Blindpassasjer» i dette selskapet, i alle fall på en bonusplassering. Her er åpningen av serien, som er sluppet på DVD:

En montasje med klipp fra «Blindpassasjer», til tonene av «Novamen»:

 

«Alien 2: On Earth» (1980)

Ikke særlig overraskende at italienerne var først ute med å imitere «Alien» på lavt budsjett, men de får allikevel en gullstjerne i margen for den skamløse tittelen. Siden regissøren Ciro Ippolito ikke hadde budsjett til å dra ut i verdensrommet, plasserte han handlingen i en hule i nåtid – der en synsk huleutforsker blir plaget av blå pappsteiner fra ytre verdensrom som får folk til å eksplodere. Eller noe sånt. 20th Century Fox truet med å saksøke produsentene for plagiat, men de slapp unna med tittelen «Alien 2» fordi advokatene deres gravde opp en roman fra 1930-tallet som også hadde tittelen «Alien». Det mest utrolige av alt? Filmen ble sluppet på Blu-ray i fjor!

 

«Inseminoid» (1980)

Britiske Norman J. Warren var også tidlig ute med å kopiere «Alien» med denne lavbudsjettfilmen, som spritet opp konseptet med gynekologi og grisete barnefødsler. En gruppe space-arkeologer ankommer en romstasjon som minner mistenkelig om et bomberom, og utforsker ruinene etter en tapt sivilisasjon på en fremmed planet. Vel, helt tapt er den selvsagt ikke. Siden budsjettet ikke var tilstrekkelig til å dekke et alien-monster, oppdager ekspedisjonen noen krystaller som gjør en av arkeologene sprøyte gal. Noe som leder til kannibalisme, voldtekt, trang fødsel med hånddukke-alien og mye skriking. «Inseminoid» gjorde seg kjent takket være en provokativ filmplakat og en fornøyelig trailer som hevdet «Now a different Alien is about to be born!»:

 

«Saturn 3» (1980)

Produksjonsdesigner John Barry (ikke å forveksle med komponisten) vant en Oscar for «Star Wars», og benyttet oppmerksomheten til å få filmatisert sitt store drømmeprosjekt «Saturn 3». En storslagen fremtidsvisjon … som produsenten Lew Grade forvandlet seg til en «Alien»-kopi der Farrah Fawcett og Kirk Douglas jages av en psykotisk drapsrobot. John Barry ble sparket fra registolen noen dager inn i opptakene, og manusforfatteren Martin Amis brukte alt kaoset under innspillingen som inspirasjonen til sin satiriske roman «Money» – så det kom i alle fall noe godt ut av denne fiaskoen.

 

«Galaxy of Terror» (1981)

Lavbudsjettkongen Roger Corman kastet seg også på «Alien»-bølgen, med en av de mest underholdende tøysefilmene på lista. «The ultimate horror in space!», med en førsteklasses B-filmrolleliste som inkluderer David Lynch-veteranen Grace Zabriskie, Sid Haig, Robert «Freddy Kreuger» Englund og Taaffe O’Connel. Sistnevnte blir brutalt voldtatt av en gigantisk space-larve, i en scene Corman var nødt til å regissere selv – siden filmens opprinnelige regissør nektet. James Cameron jobbet forresten som produksjonsdesigner på filmen, sammen med sin assistent Bill Pullman! Filmplakaten hevdet at «Alien was the beginning … hell has just been relocated!». Traileren er fantastiske saker i seg selv:

 

«Forbidden World» (1982)

Produsenten Corman ga seg ikke, og året etter var han tilbake med nok en gørrete godbit i «Alien»-stil – som ble filmet på settet til «Galaxy of Terror». Space-eventyreren Mike Colby (Jesse Vint) lander på ørkenplaneten Xarbia, det et forskningsteam har skapt en syntetisk livsform som forvandler seg til et mutert monster. Etter mye jaging rundt på forskningsstasjonen blir gummibeistet til slutt drept med hjelp av … leverkreft. I likhet med «Galaxy of Terror» er «Forbidden World» sluppet uklippet på Blu-ray i en nyrestaurert utgave, men den eneste traileren som er tilgjengelig på verdensvebben er dessverre tysk:

Her er en konsis oppsummering av filmen på under to minutter:

I 1991 ble filmen nyinnspilt som «Dead Space», som dessverre ikke har noe med dataspillserien å gjøre. Her er et fjollete klipp:

 

«Creature» (1985)

Regissøren William Malone er en så stor fan av «Alien» at han regidebuterte med en rip-off: «Scared to Death» (1980) – og «Creature» følger etter i samme stil. En forskningsekspedisjon lander på Titan, der de oppdager den eneste overlevende fra en tysk ekspedisjon. Noe som ikke lover godt, med tanke på at han er spilt av Klaus Kinski. Deretter blir hele gjengen jaget rundt på månebasen av et alien-monster, mens Klaus Kinski stikker av og overlater resten av scenene sine til en mye yngre body double. «Creature» hadde æren av å bli totalforbudt på kino, så enkelte vil muligens føle at det i seg selv er god nok grunn til å se filmen. Men da tar de feil, for denne er temmelig kjedelig. Også kjent som «Titan Find» og «Alien Creature».

 

«Alien X» (1987)

Dette er «Alien» opphøyd i X! En japansk anime-tegnefilm med et snakkende alien-monster som trygt kan kalles et fittetryne. Beklager, men fjeset til dette udyret ser ut som en hårete vagina. «Alien X» (også kjent som «Roots Search») er allment ansett som en av de aller verste animefilmene fra åttitallet, men den er allikevel ganske gøyal – og runder av med en vanvittig WTF-slutt som antyder at produksjonen gikk tom for penger rundt midtveis i arbeidet. Det beste med alt sammen er tittelen på filmens romantiske temalåt: «Scratch My Breast»! Her er en sjelden, sliten trailer:

Se opp for vaginamonsteret!:

 

«Leviathan» (1989)

Så fort James Cameron begynte innspillingen av «The Abyss» dukket det opp en rekke lavbudsjettfilmer som kombinerte undervannsekspedisjoner og «Alien»-elementer. Bare i 1989 kom blant annet «Alien of the Abyss», «Lords of the Deep», «Deeps Star Six» og «Leviathan». Den siste er trolig den beste: geologen Steven Beck (Peter «Robocop» Weller) leder en ubåtekspedisjon som driver med dyphavsgruvedrift langt nede i Atlanterhavet. Her finner de vraket av det russiske skipet Leviathan, der alle om bord selvsagt døde under mystiske monster-omstendigheter. Regissert av George P. Cosmatos, som også sto bak Stallone-rullene «Cobra» og «Rambo: First Blood Part II».

 

«The Rift» (1990)

Bare to år etter at R. Lee Ermey spilte drillsersjant i Stanley Kubricks «Full Metal Jacket» dukket han opp i denne gørrete og ganske gøyale «Alien»-kopien av spanske Juan Piquer Simon. Regissøren av klassikere som «Slugs: The Movie», «Supersonic Man» og splatterkalkunen «Pieces». «The Rift» utspilte seg opprinnelig på et romskip, men etter å ha sett James Camerons «The Abyss» flyttet Simon historien under vannflaten. Så her får du en rip-off av to filmer til samme pris som en – som i traileren stolt sammenlikner seg med en tredje: «Deep Space Six». «The Rift» får uansett tommelen opp for scenen der et av mannskapet om bord ubåten Siren II kjemper mot mutantmonstre 20.000 fot under vann, ikledd en tynn dykkerdrakt – noe som er over 19.000 fot dypere enn verdensrekorden, i følge Guinness rekordbok! Også kjent som «Endless Descent».

 

«Aliennators» (1990)

Her har vi en sprøyte skrullete kalkungodbit av den italienske villmannen Bruno Mattei. Også kjent under titlene «Alien in the Deep», «Shocking Dark»… eh, «Terminator 2» og «Aliens 2». Fremtidens Venezia har sunket under vann, og har på en eller annen måte dessuten forvandlet seg til en mørk lagerbygning for røykmaskiner. Hit sendes marinejegerne i spesialenheten Megaforce (!) for å redde Venezias kunstskatter mens de skyter på Alien-monstre med pumpehagler. Det er umulig å summere opp denne hysteriske galskapen på noen setninger, men «Shocking Dark» minner om en skoleteateroppsetning av «Aliens» på amfetamin. Et representativt klipp:

Noen flere scener:

Samt en trailer:

 

«Jason X» (2001)

Hva er mer skummelt enn et Xenomorph-monster som jager deg rundt i et trangt romskip? Tja, hva med en bionisk Jason fra «Friday the 13th»? Akkurat som «Alien»-serien ble stadig mer fjollete for hver film, toppet «Friday the 13th»-serien seg med «Jason X» (den tiende filmen i rekken). Her blir den udødelige seriemorderen med hockeymasken tint opp i år 2455, og går berserk på forskningsskipet Grendel. Manusforfatteren Todd Farmer har ikke lagt skjul på at han baserte hele historien på «Alien», og la inn noen veldig åpenbare referanser til Ridley Scott-klassikeren i «Jason X». For å være ærlig er filmen temmelig underholdende, og får ekstra stilpoeng fordi David Cronenberg (!) dukker opp i en birolle som smågal forsker.

Mens vi er i gang, her er ytterligere et dusin «Alien»– imitatorer i rask rekkefølge:

«Parasite 3D» (1982)

«Star Crystal» (1986)

«Dark Side of the Moon» (1990)

«Critters 4» (1992)

«Dark Universe» (1993)

«Dark Breed» (1996)

«Event Horizon» (1997)

«Species II» (1998)

«Virus» (1999)

«Lethal Target» (1999)

«Dracula 3000» (2004)

«Alien vs. Ninja» (2010)

 

Vi har følgende filmer til leie i sjappa:

«Prometheus» «Alien» «Aliens» «Alien 3» «Alien: Ressurrection»