Offisielt er jeg for gammel og for singel til å se på reklame-tv. Med det samme jeg bikket 45 mistet TV 2, TVNorge, TV3 og alle de kommersielle kanalene interessen for meg, og andre i samme situasjon, både som seer og forbruker.

– Husj! Ut! Vekk! Ta de triste ikke-konsument-livene deres og gå et annet sted! ropte kanalene og dyttet oss ut i mørket.

De mellom 25-45 med små og/eller unge barn er den mest attraktive målgruppen, mens NRK-seeren er gjennomsnittlig 58 år og visstnok eldes fire ganger raskere enn resten av befolkningen.

Det siste er jo ikke så rart – Gullrekka suger jo livskraften ut av en.

Sikkert derfor den norske kjernefamilien foretrekker kebab-grandis og taco i helgene: de vet at de ikke kommer til å ha krefter til å lage mat og se på offentlig godkjent og nøkkelmerket underholdning samtidig.

Helt siden nyttår har jeg virkelig forsøkt å finne noe vi som befinner oss i dette ufrivillige tv-demografiske eksilet kan komme hjem til. Det er begrenset hvor lenge vi kan leve på «Top Gear» og «QI», 90-talls sitcoms og «Ekstreme samlere med pinlige sykdommer».

Vi vil jo ha norsk mat, som alle andre.

For det er selvfølgelig trist å bli sendt ut i eksil – kanalene og programmene deres er på en måte som venner. Alltid der, alltid til å stole på. Eller ikke det siste så mye, men i hvert fall til stede.

Men så er det ikke så trist, likevel, fordi vennene har jo ikke vært spektakulært interessante på en god stund. Vennene har blitt så… middelaldrende.

De står med begge beina i en fjernsynskollektiv overgangsalder, så de griner og føler og pludrer over gryter, malingspann og familietrær. De synger og stuper, de gutteleker seg gjennom Europa, og ved å fjerne alle spor av homo fra MGP klarte de å gjøre det showet til en murstein av matt middelalder, også. Og til uken får «Trygdekontoret» besøk av Tangerudbakken.

Ingen er sinte lenger, heller.

Det finnes ikke en rasende person igjen på norsk tv. Si hva du vil om Jon Hustad – og det gjør jo alle – men han var i det minste litt grinete.

Ikke engang Eyvind Hellstrøm er sint. I flere uker har han knist som en tenåring i møte med matpratende kjendiser.

Jeg fantaserer om den tiden da han fôr over landet og ryddet opp hjemme, eller hos små skinke-på-boks-restauranter. Han gjør seg best hos folket, ikke i forsert passiar med faux gourmet-kjendiser.

– Pass deg, hvis ikke får du bare seks av ti mulige poeng, er det han er redusert til.

Inni seg håper jeg han koker.

TV3 er 25 år, men oppfører seg som en 55-åring.

Ikke at jeg – eller noen andre, for den saks skyld – forventer noe fra TV3, en kanal som virkelig sliter med å finne seg selv.

Det i utgangspunktet vidunderlige tenåringshjemmet til «Robinson», «Paradise Hotel» og «Top Model», viser seg også bare å ville kose, pusse opp og bake kaker. Eller hjelpe oss med livsomveltende problemer og sørge for at vi får et godt sexliv.

Jeg håper de kommende sesongene med «Paradise Hotel» og «Top Model» blir henholdsvis skamløst trashy og selvhøytidelig glamorøse, akkurat slik en tenåring bør være, hvis ikke kommer vi alle til å havne i tv-eksil. Familievennlig Paradise? Grøss.

Transformasjonen til min gode venn TVNorge,  fra rufsete slubbert til voksen familiemann, er en av de mest imponerende og deprimerende i norsk fjernsynshistorie.

Ikke bare er han minst like polert og proff som TV 2, men hans tre barn Fem, Vox og Max fortsetter å vokse, og å utstråle harmoni og selvsikkerhet.

Som jo er mer enn TV 2 kan si om sine barn, Bliss og Zebra. Det virker faktisk som om TV 2 ikke liker ungene sine lenger, men har bedt dem om å holde kjeft, gå på rommet sitt og fikle med seg selv til de får beskjed om noe annet.

TVN lovet til og med å gi seerne hardt tiltrengt intellektuell nødhjelp fra all den politisk korrekte tvangskosingen de utsettes for på andre kanaler – i form av en sintere Anne-Kat. Ja! Endelig. Å være i eksil hos Anne-Kat. er alle utstøttes drøm!

Jeg tar med meg fjernkontroll og fleeceteppe og setter meg forventningsfull ned foran Anne-Kat.: Et hyggelig intervju med Erna, en gruppe muslimer som synger Vi må finne skjegget mens de jakter på Arfan Bhatti, en hakkende samtale med Espen Beranek Holm, en kommunist som dater en oppblåsbar dukke, et kosekosekoselig besøk av Tore Strømøy, the end.

Det er bare å vandre videre.

Kanskje den intellektuelle nødhjelpen kommer i morgendagens episode, sammen med tennene til TVN. Som dog godt kan sende tennene videre til «Underholdningsavdelingen», som på lørdag viste at de hadde rotet bort sine mens de skrev SadTV-sketsjer.

Den ugjennomtrengelige tåken av kos som ligger over tv-nasjonen vil åpenbart ikke lette med det første.

Og den handler ikke om kjønn, som noen har påstått, men om alder.

I’m too young for this shit.