Med romfolket (trygt???) plassert i et steinbrudd på Årvoll kan kanskje sedate lokalpolitikere returnere til fellesferie og hytteliv, mens naboer fortsetter å rive seg i håret over trekkspillmusikk og roting i søpla deres. Debatten raser i sosiale medier, PR-rådgvivere blandes inn, Siv Jensen raser. Hvordan kommer dette til å ende? Og når kommer den første Brennpunkt-dokumentaren?

Også på film er det laget en rekke forsøk på å skildre Europas største minoritetsgruppe. Tancred Ibsens «Fant» fra 1937  (basert på Gabriel Scotts roman fra 1928) beskriver kjærlighetsforholdet mellom den unge, foreldreløse jenta Josefa (Sonja Wigert) og tateren Fændrik (Alfred Maurstad). Som det står på wikipedia: «… filmen er på mange måter typisk for datidens syn på taterfolket og deres kultur.» Altså ikke så veldig bra.

Omtrent samtidig lagde våre tidligere germanske  uvenner litt lenger sør i Europa en god del ukule propagandafilmer (ikke til å oppdrive på YouTube – kanskje like greit i dagens klima…), filmer som nok spilte en viss rolle i at nærmere 2/3 av Europas romfolk rett og slett ble utryddet (en prosentandel som er høyere enn den tilsvarende for Europas jødiske befolkning …). For ordens skyld; her i Norge tvangssteriliserte man tatere helt fram til 1977. Uff.

Men selvsagt er ikke alt like mørkt. Derfor: vår topp 5-liste over romfolk på film (det der med kjøkkenet kommer vi til etterhvert …). Snurr!

1. «Latcho Drom» (Frankrike 1993)

Romfolket har også blitt portrettert med kjærlighet på film, både av seg selv og av andre. Som frihetselskende og mystiske, emosjonelle og stolte. Dokumentaren «Latcho Drom»  av Tony Gatlif (selv romani) er en slik film. Gjennom bilder og musikk følger vi sigøynergrupper fra «moderlandet» India opp gjennom Nord-Afrika og til det europeiske kontinentet. Filmen vektlegger særlig musikk (og bilder med sterk fargepalett) for å nå tilskuerne emosjonelt.

2. «Dom za vešanje» (Jugoslavia 1988) 

Den omdiskuterte serbiske regissøren (og merkelig nok; president for det serbiske skiforbundet!) Emir Kusturica har også ved flere anledninger lagt sine fortellinger til sigøynermiljøer, den mest kjente av disse er «Dom za vešanje» eller «Sigøynernes tid» – av mange også regnet som hans beste film.  Denne filmen, om gutten Perhan og hans overnaturlige evner, på vei inn i kriminalitetens mørke, var også den første spillefilm noensinne med dialog utelukkende på romani. Kusturica vant den gjeve prisen for beste regi i Cannes året etter den jugoslaviske premieren. «Dom za vešanje» var også med å poularisere den romanske folkevisa «Ederlezi», en tradisjonell vise for romfolket om feiringen av våren og en låt som har spredt seg til hele Balkan (samt til soundtracket på andre filmer, inkludert … «Borat»(!)). Det var (den daværende) rockemusikeren Goran Bregović som bidro med musikken til filmen, men både han og Kusturica har senere måttet tåle hard kritikk for sin mangel på oppgjør med serbiske nasjonalister og Slobodan Milosevic (som støttet filmen «Underground» finansiellt). Vel, nok om det. Musikk:

3.«King of the Gypsies» (USA 1978)

Litt mer poppa, men allikevel med enkelte likheter til «Dom za vešanje», er den amerikanske filmen «King of the Gypsies» fra 1978. Eric Roberts (altså broren til Julia, ja) spiller rom-gutten David, som vokser opp i et tungt kriminellt belastet miljø i New York og pekes ut av bestefaren til å bli romfolkets neste konge. David er vel egentlig ikke så keen, men etter å ha blitt forsøkt myrdet av sin egen far kan det se ut som om han tar jobben allikevel. Sigøynermamma spilles av Susan Sarandon og søster spilles av … Brooke Shields?!

4.  «The Raggedy Rawney» (Storbritannia 1988)

Listen over store filmkunstnere med en tøtsj av rom i blodet inkluderer Rita Hayworth, Sir Charles Chaplin, Sir Michael Caine, Yul Brynner …og Bob Hoskins. Sistnevnte både skrev, regisserte og spilte i filmen «The Raggedy Rawney», en film om en desertør under første verdenskrig som gjemmer seg blant romfolket. Spoiler: set går ikke så bra. Litt på sidelinjen, men vi føler vi må vise litt mer av Bob Hoskins skuepillertalent – her en mildt sagt beryktet scene fra den britiske gangsterklassikeren «The Long Good Friday» (muligens ikke 100% safe for work, som det heter):

5. En tater på vandring (Norge 2012)

For å et ørlite innblikk i livet og historien til romfolkets søstere og brødere her til lands anbefales denne ferske TV-dokumentaren om artisten Elias Akselsen. Hvor sangeren og lekpredikanten forteller blant annet om sitt folks kulturelle tap, og om sitt vennskap med trubaduren Cornelis Vreeswijk. Vi får blant annet følge med til den såkalte Skammens Stein, et minnemerke over anonyme pasienter fra Gaustad Sykehus, inkludert deler av Akselsens egen slekt. Her holder norske tatere hvert år en minnesmarkering over ofrene for statlige overgrep. Passe sterk kost, og max hjerteskjærende musikk. Mon tro det dukker opp et trekkspill, til og med? Folk på Årvoll; hold for ørene!

Som bonus (og for å få den hylende gode overskriften til å gå opp) legger vi med et klipp for deg som enda ikke har bestemt deg for middagsmenyen. Hvofor ikke prøve taviben? Bon apetitt!

Litt musikk til maten? I denne sammenhengen kommer man rett og slett ikke unna utenom litt Django Reinhardt…