Kodak er i forhandlinger med filmstudioer for å holde filmen levende, skriver Hollywood Reporter.
Etter at konkurrenten Fujifilm måtte kaste inn håndkleet i fjor er de den eneste produsenten som er igjen. Kodaks egen produksjon har falt med 96 % siden 2007. De har sagt de bare vil holde det gående så lenge de har en fortjeneste.
De får støtte av flere store filmskapere, som J.J. Abrams, Christopher Nolan, Quentin Tarantino og Judd Apatow. Disse sverger fortsatt til den analoge teknologien. Det er på filmremser at en fanger bildene for Abrams sin «Star Wars: Episode VII», og Nolans «Interstellar».
Nolan («Inception», «The Dark Knight»-trilogien) uttalte seg forresten også om kinoens fremtid her om uka, og sier de vil ta opp kampen med hjemmekinoer og Netflix. I helgen var han på Comic-Con for første gang, der han snakket om ambisjonsnivået til «Interstellar», og den enorme skalaen på historien han vil at folk skal oppleve på kinolerretet.
Digitale filmkameraer var lenge uglesett i Hollywood, etter de dukket opp sent på 90-tallet. Inntil bare få år siden ble de ikke sett på som verdige konkurrenter til det formatet en har sverget til i godt over hundre år, nemlig 35-mm-film.
Slik er det fortsatt mange som tenker.
Nå er situasjonen likevel snudd på hodet. På få år har digitalkameraene fintet ut sine analoge forløpere, til den grad at filmrullen nærmest er utrydningstruet.
– Hvis film forsvinner – som digital teknologi truer med – da forsvinner også den høyeste kvalitetsstandarden, sa Abrams på et bransjetreff i fjor.
Han har et såpass nostalgisk forhold til teknologien at et av hans store filmprosjekter var en hyllest til den, nemlig «Super 8».
Det er ikke bare filming, men også visning og lagring av film som er omdiskutert. Spesielt lagring og arkivering.
Selv om filmremser er skjøre og til slutt vil falme, så kan de vare i 100 år, og det er både vanskelig og dyrt å lagre film med tilsvarende kvalitet digitalt.
En skan med 4K-oppløsning av en enkelt rute av en filmrull anslås å tilsvare omkring 128 MB med data. Med 160 000 bilder på en film er man da oppe i 24 terabytes (TB) bare i rådata, som kan bli det dobbelte etter digitalt etterarbeid (kilde: David Bordwell, «Pandoras Digital Box»).
Inkluder en backup, og du snakker 100 TB per film. Med arkiver på tusener av filmer tar det ikke lang tid før man må regne i exabytes (EB, trillioner av bytes), lagret på dyre maskiner som krever strøm og tilsyn.
Alle store Hollywood-filmer, selv om de er filmet analogt, digitaliseres i alle tilfeller for etterarbeid og distribusjon. I Norge er alle kinoer digitale, og det foregår en omfattende digitalisering av kinoparkene verden over.
