En liten gullkule gravert med ordet «RELIOPS» svirrer over en eng full av døde orkideer, før den forsvinner i en svart røyksky.

Kameraet zoomer sakte inn på en av de døde blomstene, som gløder med en dyp, pulserende purpurfarge.

Inni de råtne bladene ser vi konturene av en lysegrønn ål med store ugleøyne, som hveser baklengs:

«What you read, you have already seen».

Og så er vi plutselig i The Black Lodge, der en rasende Laura Palmer skriker «Reliops! Pacer! Reliops! Pacer! Reliops! Pacer!!» med stadig høyere heliumstemme mens lysene blinker og blå flammer stiger opp fra hodet hennes.

Ok, alt dette skjedde bare inni hodet mitt, men nå har det også infisert hodet ditt.

Ord er et virus, og her er «Twin Peaks»-recap av episode nummer fem. Den hittil mest normale episoden (relativt som det måtte være), der vil blir kjent med den yngre generasjonen i byen; får servert noen svar og en helvetes masse spørsmål.

En svart boks krymper i en gullskål i Argentina. Bastardsønnen til Bob bryter røykeloven. En lobotomert forsikringsagent ser det grønne i folk. En bil eksploderer. Skitt skilles fra gull med spade.

Bare en helt vanlig arbeidsdag i Lynchland. Let’s rock!

I Rancho Rosa i utkanten av Las Vegas er gangsterne Gene (Greg Vrotsos) og Jake (Bill Tangradi) fortsatt på jakt etter Dougie-Dale, uten å ane at han nå er en liten gullklinkekule i lommen til Den enarmede mannen, mens livet hans er overtatt av lobotomerte Dale Cooper (skal vi kalle ham lobotoCooper fra nå av?).

Gangsterne holder et øye på Ford-en til Dougie, som de rigget med en bombe for et par episoder siden.

Dessverre har ingen rørt bilen siden da, og arbeidsgiveren begynner å bli utålmodig.

Vi oppdager at kontaktpersonen deres er Lorraine (Tammie Baird, en rutinert stuntperson), som ser ut til å ha et blåmerke på venstre kinn og et overspent temperament.

«Fuck!», skriker Lorraine før hun slenger på telefonrøret. «She’s a worrier», sier Jake.

Lorraine virker veldig urolig, og tar nølende frem en gammel Blackberry-mobil.

Hun ringer opp klienten (som har kode Argent, muligens en forkortelse for Argentina), og kommer frem til en svart boks som ligger på et gullfat i en kjeller.

Lorraine taster inn «2». Hvor hun blir viderekoblet og hvem klienten er får vi ikke vite ennå.

På politistasjonen i Buckhorn er Constance Talbot (Jane Adams) ferdig med å obdusere det hodeløse liket de fant på soveværelset til Ruth Davenport, og dødsårsaken er klar.

«Took me a while, but I think someone cut this man’s head off». Vittig. Hverken politidetektiven Dave Macklay (Brent Briscoe) eller Don Harrison (Bailey Chase) synes hoderelaterte ordspill er gøy, så Constance går rett over til mer interessant info.

Offeret hadde ikke spist på flere dager, men hun fant noe i magesekken hans. En giftering.

På innsiden av ringen er det gravert: «To Dougie, with love. Janey-E».

Huh?! Hva gjorde gifteringen til Dougie i magen på det vi mistenker er det hodeløse liket til general Briggs?

Curiouser and curiouser.

Demon-Dale ligger i fengselscellen sin, der han på en eller annen måte klarer å forutsi at maten er i ferd med å bli servert.

Har han middagsrelaterte psykiske krefter, også?

Stemmen til demon-Dale er mer normal nå. En fengselsbetjent vagger bort til celledøren hans med middagen, og dobbeltgjenger-Dale tenker tilbake til Vine-videoen han lagde med Bob i The Black Lodge.

Vi hopper tilbake til finaleepisoden av sesong to, mens Dale klinker panna rett i baderomspeilet på hotellrommet sitt, og ser Bob glise tilbake på ham.

I fengselscellen blir speilbildet til demon-Dale forvridd, som et tegn på at Bob fortsatt raser inni ham. «You’re still with me», sier Dale. «That’s good». Jeg vet nå ikke helt. Så veldig bra er det nok ikke.

På en overskyet dag i Twin Peaks får vi et gjensyn med Mike «Snake» Wilson (Gary Hershberger), som i yngre dager var en klysete kokainselger sammen med bestekompisen Bobby.

Nå er Mike bokstavelig talt «the man»; en middelaldrende kontorsjef som innkaller jobbsøkeren Steven (Caleb Landry Jones) til kontoret sitt. Steven oser sleazy upålitelighet lang vei, og Mike liker ham ikke i det hele tatt.

«You think you’re some sort of hotshot?», sier Mike foraktfullt til det som kunne ha vært ham selv for 25 år siden.

Steven har levert et av de verste resymeene Mike noensinne har sett, og bør skjerpe seg litt bråkvikt. Ungdommen nu til dags. Mike vil aldri i verden ansette en slubbert som Steven, så han kan pelle seg ut nå med det samme.

Steven stormer ut, mens Mike rister oppgitt på hodet og mumler «What an asshole». Muligens i et utslag av forsinket selvforakt.

På sheriffkontoret i Twin Peaks har Frank Truman (Robert Forster) søkt dekning på kontoret til Hawk, der han har en telefonsamtale med sin fraværende bror Harry.

Så får han besøk av kona Doris (Candy Clark), et aggressivt rivjern som kan opplyse ham om at Dwight har diare og at tvillingene kommer på besøk i helgen.

«He got in the upper cupboard again, and I am not going another day with a leaking pipe. It’s soaked the pantry floor, and we’re gonna get that black mold, Frank!».

Jeez, for en slitsom drittkjerring.

Frank stirrer bare utmattet på henne.

Doris bruker mye tid på å bitche over lekkasjer, bøtter, det fine teppet hun vil ha og bilen til faren hennes før hun skriker «You’re impossible!» og stormer ut igjen.

Stakkars sheriff Frank.

I samme sekund får tusen feministbloggere et kollektivt, pavlovsk behov for å skrive enda en lang avhandling om det problematiske kvinnesynet «Twin Peaks» forfekter, og hvordan David Lynch opprettholder patriarkatets misogynistiske maktstruktur i en tidsalder der feminismens kår tradisjonelt….

Uansett.

I mellomtiden skal Dougie-Dale (Kyle MacLachlan), juksekona Janey-E (Naomi Watts) og sønnen Sonny Jim (Pierce Gagnon) ut på biltur.

Heldigvis ikke i bilen som er rigget med en bombe, men i konebilen til Janey-E. Jeg håpet at Dale ville komme til seg selv etter å ha smak sin første kopp kaffe, men dessverre ikke.

Han stabber fortsatt rundt som en søvngjenger, og kona må knyte slipset hans.

Janey-E har telt opp pengene Mr. Jackpots vant på kasino; 425.000 dollar, trygt gjemt på «vårt hemmelige sted».

Nei, jeg akter ikke å spekulere hvor det stedet er, og hvorvidt pengene må vaskes etterpå.

Janey-E gir Dougie-Dale streng beskjed om å ringe «dem» så fort han er på jobben, sånn at han kan avtale tid og sted for å betale de 50.000 dollarene han skylder dem.

Så de fortsatt har over tre millioner kroner til overs etter at spillegjelden er betalt.

Dougie-Dale gråter trist da han ser sønnen sitte i baksetet.

Er det bare meg, eller blunker Sonny Jim baklengs…?

I så tilfelle kan det bety at Dale gråter litt fordi han vet av sønnen egentlig ikke er ekte.

Eller kanskje Dougie-Dale feller en tåre fordi han tenker på en helt annen sønn, som befinner seg et helt annet sted? Uansett merkelig.

«Okay, Dougie. You’re acting weird as shit. Just don’t forget to call them, okay? And no more drinking and gambling!» understreker Janey-E.

Hun begynner å miste tålmodigheten med tøyset hans. Janey-E slipper ut Dougie-Dale foran kontoret, og antyder at dette ikke er første gang Dougie oppfører seg merkelig.

«I think you’re having one of your episodes». Kanskje Dougie var sånn første gangen han forvandlet seg, også?

Hun dytter ham ut av bilen, og Dougie-Dale stopper opp foran en statue av en revolvermann, som peker pistolen sin mot et kontorbygg.

Dougie går i samme retning, og følger etter kollegaen Phil (Josh Fadem) fordi han han bærer på to stabler med kaffekopper.

«Coffee» sier Dougie-Dale begeistret, og får koppen til Frank som aldri drikker kaffen sin uansett. Nam nam.

«Damn good Joe».

Viser seg at Dougie jobber for Lucky 7 Insurance; et lite tillitsverdig navn på et forsikringsselskap, men helt i tråd med Dougies gambling-problemer. Dessuten litt artig at Dale har gått fra å være FBI-agent til forsikringsagent.

Jeg lurer forresten på om forsikringsagenten som prøvde å få tak i sheriff Truman i første episode jobber for Lucky 7.

Dougie geleides uansett inn i dagens møte. På veien møter han den brautende kollegaen Anthony Sinclair (Tom Sizemore!), som går ut ifra at Dougie har vært på nok en fyllerunde.

«I covered for your ass, pal. You owe me big time for that».

Selv han virker litt forundret over Dougies besynderlige oppførsel. Åtte ansatte har plassert seg i elegante Charles Eames-stoler rundt konferanserommet, mens Dougie-Dale slurper videre på kaffen sin.

Kollegaen Frank (Bob Stephenson) er skikkelig vonbroten over at Dougie fikk kaffekoppen hans, men te smaker også godt.

Sjefen Bushnell Mullins (Don Murray) innkaller endelig til møte, men blir distrahert av at Dougie-Dale fortsatt står der i sin egen verden:

«Cut the shit, Dougie».

Han geleides ned i en stol av Phil, mens Tony oppdaterer kollegaene om et forsikringskrav som må utbetales. I det samme ser Dougie-Dale en grønn skygge over fjeset til Tony, og sier «He’s lying».

Sjokkert stillhet rundt bordet. Tony blir veldig ilter:

«What did you say? Are you calling me a liar, Dougie?!».

Bossman Bushnell vil ha Dougie inn på kontoret sitt så fort møtet er over.

Litt merkelig at ingen mistenker at Dougie har seriøse problemer, selv ikke etter at han må geleides inn på sjefens kontor som et lite barn.

I bakgrunnen ser vi at sjefen har hengt opp en diger plakat av seg selv, i sine yngre dager som bokseren «Battling Bud» Mullins.

Hvordan våger Dougie å så tvil om selskapets beste agent, som håndterer flere saker enn noen andre på kontoret?

«Agent» gjentar Dougie-Dale.

Som straff får Dougie en tykk bunke med saksmapper, og streng beskjed om å gi dem alle en vurdering til i morgen.

«And what you come back with tomorrow will have a whole hell of a lot to do with your future at this company».

«Case files», gjentar Dougie, som om hjernen vagt erindrer at han for lenge siden i et annet liv var en agent som håndterte saksmapper

Etterpå må Dougie-Dale veldig på do igjen, men sånn går det når du drikker mye kaffe.

Den vakre kollegaen Rhonda (Elena Satine) sniker ham inn på dametoalettet. Åpenbart en av de mange damene stuten Dougie har hatt et hemmelig forhold til.

På Silver Mustang Casino får daglig leder Mr. Burns (Brett Gelman) besøk av mafia-brødrene Rodney (Robert Knepper) og Bradley Mitchum (Jim Belushi), som ikke begriper hvordan Dougie-Dale kunne få tretti jackpots på rad.

Rodney gir Burns et hardt knyttneveslag rett i fjeset, overbevist om at han samarbeidet med Dougie-Dale for å svindle kasinoet for 425.000 dollar.

I bakgrunnen står tre livstrette vertinner, som sikkert ser denne typen voldsomheter på daglig basis.

Burns får en grundig omgang juling, deretter sparken og streng beskjed om å rømme byen.

Omstendighetene tatt i betraktning slapp han billig unna.

Burns’ assistent Warrick (David Dastmalchian) blir forfremmet, og får ordre om å melde fra hvis Dougie-Dale noensinne viser seg på kasinoet igjen.

Så da får vi håpe på at demon-Dale stikker innom en tur.

Den parkerte Ford-en til Dougie står fortsatt over veien fra den mystiske guttungen, der den narkomane moren hans (Hailey Gates) sitter bevisstløs foran et bort full av spillkort.

I bakgrunnen ligger fortsatt en rød, deprimert ballong full av eksistensielle spørsmål.

Gutten går over veien, mot bilen – men innen han klarer å skru av bomben kommer en gjeng småforbrytere for å stjele bilen.

Tre av dem sprenges i lufta, to overlever og stikker av. Den lille guttungen løper hjem til mamma, som sikler når hun sover. Hun snakket ikke baklengs denne gangen.

Jeg trodde ikke vi ville se mer til Nevadas snilleste gledespike Jade (Nafessa Williams), men her er hun igjen.

Mens bilen hennes blir vasket finner de ansatte en nøkkel.

Dale Coopers gamle romnøkkel til The Great Northern Hotel, som han mistet under setet mens gangsteren Jake prøvde å snikskyte ham i skolten.

«Oh, Dougie» sier Jade med et lite smil, før hun oppdager en adresse klistret på baksiden av nøkkelringen:

«Please mail to Great Northern Hotel, Twin Peaks, WA».

Jade slenger nøkkelen i nærmeste postkasse, noe som sikkert kommer til å få en betydning i nær fremtid. Kan dette være puslespillbiten Hawk mangler?

Så er vi tilbake i Dale Coopers favoritt-cafe Double R Diner, etter 25 år fremdeles drevet av Norma Jennings (Peggy Lipton).

De får sin leveranse av brød fra Becky (Amanda Seyfried). Hun tigger penger av mamma Shelley (Mädchen Amick), som fortsatt jobber bak disken.

Ektemannen hennes er fortsatt på jakt etter jobb, men har fortsatt ikke funnet noe. Ja, hun er gift med slubberten Steven, som Shelley nevnte i forbifarten i andre episode.

Han fortjener definitivt ikke å være sammen med en dame som Amanda Seyfried. Shelley er oppgitt, men gir datteren pengene hun har i vesken sin. 72 dollar.

På veien ut ser vi at Steven sitter utålmodig og venter på pengene, i en hvit Trans Am med en rød ørn på panseret. Ikke samme Trans Am-modell som Bobby engang kjørte Shelley rundt i, men nære nok.

Som tidligere nevnt: «What an asshole».

Norma påminner Shelley om at dette er tredje gang datteren har spurt om penger på to uker:

«If you don’t help her now its gonna get a lot harder to help her later», sier Norma.

«We both know that tune, don’t we?» svarer Shelley.

Utenfor sverger Steven at han skal betale tilbake pengene, og så kjører han sin vei som det rasshølet han sikkert er. Akkurat som mamma har Becky sans for udugelige bad boys i harry sportsbiler.

Steven foreslår at han tar med seg dama ut på middag for pengene hun akkurat har lånt fra moren sin. Han har dessuten kokainproblemer (eventuelt kinesisk designerdop-problemer):

«Why wouldn’t I?». Becky snorter litt pulver sammen med ham.

Steven overøser Becky med komplementer om hvor majestetiske puppene hennes er – og setter på «I Love How You Love Me» med The Paris Sisters på bilstereoen.

Becky er smiler ekstatisk mot himmelen; høy på forelskelsen, men mest av alt høy på narkotika.

Jeg håper hun skriver ned noen ord om denne dagen i sin hemmelige dagbok.

Hun ligger godt an til å bli denne sesongens reinkarnerte Laura Palmer. så da gjenstår det å se om hvem faren hennes er, hvorvidt han blir besatt av Bob og om Becky snart vil bli funnet pakket inn i plastikk.

Historien har jo en lei tendens til å gjenta seg, særlig i «Twin Peaks».

Arbeidsdagen er slutt på Lucky 7, og for å gjøre alt litt ekstra ubekvemt for alle har Dougie-Dale stilt seg opp feil vei i heisen.

Imponerende at ingen bryr seg nok om Dougie til å være bekymret over at han oppfører seg som en feilprogrammert robot. Han blir stående foran revolvermann-statuen.

Noe sier meg at Dougie ikke ringte til folka han skylder penger, sånn som kona ba ham om.

I Twin Peaks går Hawk (Michael Horse) og Andy (Harry Goaz) igjennom sakspapirene fra Laura Palmer-saken, men Andy har ikke funnet en eneste indianer. Noe sier meg at Hawk resignert kommer til å gå igjennom alle dokumentene på nytt så fort Andy har dratt hjem.

Dr. Lawrence Jacoby (Russ Tamblyn) driver en YouTube-videocast (og kortbølgeradio-simulcast) fra traileren sin under aliaset Dr. Amp:

«It’s seven o’clock. Do you know where your freedom is?».

I likhet med så mange baby boomer-frikere har Jacoby blitt en ultra-patriotisk konspirasjonsteoretiker på eldre dager.

«This is doctor Amp doing the vamp for liberty, climbing the ramp to justice and lighting the lamp of freedom».

Han tenner en hjemmelaget lampe med en liten statue av Frihetsgudinnen.

Larry har på seg en fin tversoversløyfe med gullfargede lyn, sine trofaste 3D-briller og en rød frakk av den typen sirkusdirektører hadde da sirkuser fortsatt eksisterte – mens han bombastisk babler videre i Infowars-modus.

«The same vast global corporate conspiracy. Different day. You can’t see it without a cosmic flashlight».

Heldigvis har Jacoby sin egen kosmiske lommelykt med hjemmelagde vinger.

Jacoby har minst to seere: Jerry Horne (David Patrick Kelly), som røyker seg en luring mens han ser sendingen på en iPad ute i skogen.

Nadine Hurley (Wendy Robie) følger også årvåkent sendingen med det gode øyet sitt.

Dr. Amp hisser seg opp til et så frenetisk nivå at han må ta en slurk av vidunder-miksturen han har i et reagensglass.

«Huckleberry extract in clean, boiled water from the pure, aresian springs of White Tail Peak. Fuck that acai berry shit from the Amazon!».

Jacoby slår på en av de gullakkerte spadene sine med en hammer. Ding, sier spaden.

Og så setter han på en reklamefilm med seg selv i skogen, der han graver dritt med gullspade.

Viser seg at dr. Jacoby lakkerte spadene med gullspray bare for å selge dem til lettlurte fjols.

«Shovel you way out of the shit and into the truth».

Dr. Amp’s Gold Shit-Digging Shovel, bare 29.99 dollar pluss porto.

«Accept no substitute, get yours today!»

Jeez, lurer på hvor mange cosplay-latsabber som kommer til å drasse rundt på gullspader under neste Comic-Con.

I Pentagon-bygningen i Arlington får oberst Davis (Ernie Hudson) beskjed om at de har mottatt nok et databasetreff på fingeravtrykkene av major Garland Briggs, fra Buckhorn-politiets forsøk på å identifisere det hodeløse liket.

En bekreftelse på våre mistanker om at liket trolig er av general Briggs, selv om det slett ikke forklarer hvordan Dougies giftering havnet i magen hans – eller hvordan Briggs ble halshugget mange år etter at han angivelig omkom i en brann.

Dette forklarer heller ikke hvorfor Pentagon har fått seksten fingeravtrykk-varsler om generalen de siste 25 årene.

Oberst Davis sender sin løytnant Cynthia (Adele Rene) for å sjekke ut saken, og påpeker at de eventuelt må gi beskjed til FBI hvis hun kommer opp med noe håndfast.

I The Bang Bang Bar spiller Trouble opp til dans med «Snake Eyes», og booking-ansvarlige på denne baren fortjener definitivt en lønnsøkning.

Så får vi øye på en ufyselig figur, som ifølge rulleteksten heter Richard Horne (Eamon Farron).

Hvorvidt han er sønnen til Benjamin Horne, broren Jerry eller datteren Audrey, det gjenstår å se.

Personlig håper jeg sistnevnte, som vi ikke har sett ennå. Kanskje Audrey ble gravid etter en one-night-stand med demon-Dale?

Ser uansett ut til at Richard har Bob-blod i årene.

Han røyker demonstrativt rett under «No Smoking»-skiltet. En av de ansatte ber ham om å stumpe røyken, men Robert stirrer bare trassig tilbake.

«Make me».

Politimannen Chad (John Pirruccello) tilbyr seg å ordne opp, og ingen bombe at han viser seg å være korrupt.

Richard gir ham en røykpakke full av hundredollarsedler, og røyker videre.

En naiv ungjente ved navn Charlotte (Grace Victoria Cox) kommer bort til Richard for å få fyr, og fyren grabber tak i henne etter halsen.

«You wanna fuck me, Charlotte? You wanna fuck?».

Charlotte liker ikke dette noe særlig, og vil ikke pule noe særlig.

«Little fuckin’ smokin’ babies. Makes me laugh. I’m gonna laugh when I fuck you, bitch!», flirer fyren, som får Frank Booth til å minne om Tom Hanks.

Håper ingen serverer ham Heineken.

Tammy Preston (Chrysta Bell) stirrer drømmende på et bilde av en ung Dale Cooper, og sammenlikner det med et nytt fotografi av demon-Dale.

Hva kan ha skjedd med denne mannen på 25 år?

Hun studerer fingeravtrykkene hans, og oppdager noe urovekkende. Er de speilvendte?

I fengselet får demon-Dale sin tilmålte telefonsamtale foran overvåkningskameraene.

Dale stirrer opp mot kameraet:

«Now that everyone’s here I will make my phone call. Now who should I call? Should I call Mr. Strawberry? No, I don’t think I’ll call Mr. Strawberry. I don’t think he’s taking calls».

Hvem er herr Jordbær?

«What the hell?» sier fengselsdirektør Dwight Murphy (James Morrison), og svetter nervøst.

Vet han hvem Mr. Strawberry er?

Isteden ringer dobbeltgjenger-Dale opp et langt nummer som får lysene til å blafre og alarmene i fengselet til å ule.

«What the hell?!» gjentar Murphy.

Bildene fra overvåkningskameraene forvandler seg til TV-opptak (blant annet et japansk matlagingsprogram og noe som ser ut til å være et overvåkningskamera hos en skomaker. Et hint?), og Dale sier:

«The cow jumped over the moon».

Så legger han på telefonrøret, og alt kaoset forsvinner. «What did this guy just do?» spør Murphy forundret.

Så hopper vi til Buenos Aires i Argentina, der FBI-agenten Jeffries forsvant for tretti år siden.

Tilbake i det samme, forfalne huset med den svarte boksen, som Lorraine ringte i starten av episoden.

Nede i kjelleren blinker den svarte modem-boksen to ganger, og så krymper den inn til en liten klump. Okay…?

Utenfor forsikringskontoret i Nevada står fortsatt Dougie-Dale foran statuen, mens en sikkerhetsvakt prøver å jage ham bort.

Dale bare fortsetter å pirke på statuens sko: muligens nok et hint om at Dale trenger skoene sine – og eventuelt må klikke hælene tre ganger for å bli frisk i hodet? Vi er definitivt ikke i Kansas, og nå er det slutt for i dag.

ANTALL KAFFEKOPPER DRUKKET: Vel minst ni, og trolig flere – men bare en av dem drikkes av Dale Cooper.

ANTALL PAIER SPIST: Det er mulig at flere paier ble fortært blant gjestene på Double R-cafeen, men siden vi ikke så det tydelig lar vi feltet stå åpent denne gangen.

WTF: Jim Belushi i en David Lynch-produksjon…?

SENTRALE SPØRSMÅL: Er det hodeløse liket general Briggs? Hvor er i så tilfelle det avkuttede hodet hans, og hva gjorde gifteringen til Dougie i magesekken hans? Hva er problemet til psykopaten Richard Horne, og hvem er han sønnen til? Er han den samme Richard kjempen nevnte til Dale Cooper i første episode, og er i så tilfelle Linda søsteren hans? Hva er dealen med modem-dingsen i Buenos Aires? Hva pønsker slimålen Steven på? Vil Becky bli den neste Laura Palmer? Hva er galt med fingeravtrykkene til Mr. C? Hvem er Mr. Strawberry? Er det en tilfeldighet at jordbær inneholder mye vitamin C, mens demon-Dale er kjent som Mr. C? Ja, det er bare en tilfeldighet. Eller ikke? Hvorfor har ikke ansiktet mitt noe speilbilde? Hvorfor har jeg bare fire fingre på den ene hånden, og seks på den andre? Hvorfor er magen min full av ormer?

RIP: Ingen.

BOB-FAKTOR: Middels Bob-faktor, men Richard Horne hever nivået flere hakk. Here’s to your fuck, Richard.

BESTE REPLIKK: «We’re sinking down deep in the mud, and the fucks are at it again!» Kort og konsist fra Twin Peaks-motsvarigheten til Alex Jones.

FUN FACTS:

Scenene på forsikringskontoret er trolig David Lynchs hyllest til sin favorittserie «Mad Men».

At forsikringskontoret til Dougie-Dale er fullt av Charles Eames-møbler er ingen tilfeldighet. Eames er en av David Lynchs favorittdesignere, og her er et intervju der Lynch forteller om gangen han spiste lunsj med Eames i 1970.

Heller ingen tilfeldighet at Dougie-Dales sjef har fått navnet Bushnell. Det er en hyllest til David Lynchs store mentor under kunststudiene: landskapsmaleren Bushnell Keeler, som døde i 2012. Han også var hovedpersonen i Lynchs første kortfilm: «Sailing with Bushnell Keeler».

Bushnell Mullins spilles forresten av den robuste 87-åringen Don Murray, i sin første rolle på 16 år. Murray ble Oscar-nominert for «Bus Stop», der han spilte mot Marilyn Monroe.

Denne episoden har ellers en masse kjente fjes i sentrale biroller, inklusive Amanda Seyfried, Tom Sizemore, Caleb Landry Jones, Candy Clark, Robert Knepper, Ernie Hudson og… eh, Jim Belushi.

Gitaristen i bandet «Trouble» heter Riley Lynch, som er sønnen til akkurat den du tror.

Under telefonsamtalen sin siterer Demon-Dale det britiske barnerimet «Hey Diddle Diddle», som har røtter tilbake til 1500-talet og er temaet for en masse forskjellige tolkninger. Den mest interessante i «Twin Peaks»-sammenheng hevder at barnerimet har en forbindelse til indianske tolkninger av stjernetegn – og er en kodet melding til bønder om at våren har ankommet, og at det er på tide å så korn.

Episoden er dedikert til Marv Rosand, som raskt kan skimtes som Double R-kokken Cook. Han døde like etter innspillingen i september 2015.

Tror du at det var tilfeldig at vi så et glimt av et matlagingsprogram på fengselsmonitoren da demon-Dale tok telefon samtalen sin? Ha, ha, right.

KARAKTER: 7 av 10 røde ballonger fylt med lystgass, primalskrik og knuste drømmer, som svaier i et snøre bundet fast til svartmalt fyrtårn på kanten av et uendelig hav av barnetårer.