Hallo-o-o! Uglene varsler om økt fare for spoilers i indre dalstrøk. På tide med fjerde «Twin Peaks»-recap. Tre slipset på hodet, kok kruttsterk kaffe og let’s rock!
Tilbake i Silver Mustang Casino er Dale Cooper (Kyle MacLachlan) travelt opptatt med å slå verdensrekorden i jackpot-utbetalinger, og kasinoledelsen begynner å bli dypt urolige.
Hvis dette hadde skjedd i Las Vegas’ gullalder hadde Cooper hvilt med fiskene. Eller i det minste blitt begravet i ørkenen et sted, siden Las Vegas ikke har så mye fisk.
Men dette er det familievennlige, moderne Las Vegas, så Dale får sjansen til å vinne uhorvelig mye penger mens han roper «Hello-o-o!».
Etter 30 mega-jackpots klynker kasinosjefen Mr. Burns (Brett Gelman) «I’m dead». Dale har fått en ny venn: en hjemløs, gammel kvinne som kaller ham Mr. Jackpots, og burde være temmelig rik selv nå.
Så møter Dale kjemikalieselgeren Bill Shaker (Ethan Suplee), som forveksler ham med Dougie.
Vi får vite at Dougie har etternavnet Jones, noe som muligens punkterer mine Dougie Milford-teorier, men vi får nå se. Bill spiser pølse og den lille bevisstheten Dale Cooper har igjen forteller ham at han er sulten og vil hjem.
«Where home?», sier Dale.
Bill kan fortelle at Dougie bor like i nærheten, bak en rød dør i Lancelot Court. Bare en rask drosjetur unna.
«I don’t think he’s okay», sier Bills kone Candy (Sara Paxton) bekymret.
Ja, hun heter Candy Shaker. Dale er i ferd med å gå ut av kasinoet da han blir stanset av en sikkerhetsvakt. Ikke for å dra ham inn på bakrommet og stikke hodet hans i en skrustikke, men fordi de skal gi Dale pengene han har vunnet.
Dale føres inn på kontoret til Mr. Burns, mens sikkerhetsvakten gjør det internasjonale tegnet for «denne fyren er kokko».
Dale fokuserer blikket på en pyramide med terninger på skrivebordet, mens Burns sjekker pulsen og drar frem en sekk full av pengesedler.
«Call for help?» spør Dale, men han er ikke sikker på hvem de skal ringe eller hva ordene egentlig betyr.
Burns tilbyr seg å hjelpe Dale med gratis hotellrom, middag og til og med litt selskap. «Think of us as a home away from home».
Sjenerøst.
«Home», gjentar Dale mens han stirrer på terningene, «Lancelot Court. Cab Ride». Burns bestiller en limousin til herr Dougie Jones, og gir ham pengene – så lenge han lover å komme tilbake snart, dag eller natt.
«Natt», gjentar Dale før han blir distrahert av overvåkningskameraet i taket.
«That’s right. We’re watching you, Mr. Jones», sier Mr. Burns på en foruroligende trassig måte.
Så kjøres Dale hjem til huset med den røde døren. Han blir bare stående utenfor limousinen, så sjåføren velger å vente sammen med ham.
En ugle flyr over dem, men den er neppe hva den ser ut til å være.
Den røde døren åpnes: Dougie er overraskende nok gift. Kona Janey-E er tilsvarende overraskende nok spilt av Naomi Watts, som hadde hovedrollen i «Mulholland Drive» – der hun tok vare på nok en person med hukommelsestap og store summer i kontanter.
La gå at Dale ikke har en blå nøkkel, så vidt vi vet. Janey-E gir Dale en ørefik, i troen at han er Dougie – for Dougie har vært sporløst forsvunnet i tre dager.
Han gikk attpåtil glipp av fødselsdagen til sønnen Sonny Jim. Janey-E er så sint at hun ikke legger merke til at Dougie har blitt betydelig slankere, men er observant nok til å registrere at han har ny sveis og fin dress.
Han har også en sekk full av pengesedler.
«Mr. Jackpots» sier Dale, og peker på seg selv før han blir distrahert av alle fødselsdagsballongene i stua.
Så sier kona noe interessant: «Well, there’s enough here to pay them back».
Noe som trolig betyr at gangsterne som prøvde å knerte Dougie-Dale ikke jobbet for demon-Dale. Ser ut til at Dougie var spilleavhengig, og skyldte mye penger til folk man ikke burde skylde penger i det hele tatt.
Huh.
«This is the most wonderful, horrible day of my life!» sier kona med lettelse. «Of my life», gjentar Dale som en papegøye.
Litt foruroligende at Janey-E ikke mistenker at ektemannen har fått drypp på hjernen og ringer etter sykebil, men så var det da heller ikke mye som tydet på at Dougie-Dale var den skarpeste skjeen i skuffen.
Janey-E kysser Dale-Dougie på pannen, og går for å lage ham et smørbrød. «Home», sier Dale.
Gordon Cole (David Lynch) ønskes velkommen til FBIs stabskontor av sekretæren Bill Kennedy (Richard Chamberlain!).
«How’s Martha? She ever fix that thing with Paul?» spør Gordon.
«Ah, yes, yes, yes, yes. Good of you to remember. Paul is now in the North Pole». svarer Bill.
«Well, there you go!».
Glad vi fikk klaret opp det. Gordon setter seg ned for å vente på Denise Bryson (David Duchovny), som nå har blitt FBIs stabssjef.
«It’s Cooper. We’ve found him», roper Gordon. Demon-Dale befinner seg et føderalt fengsel i South Dakota.
Denise er ikke begeistret over at Cole skal ta med seg agent Preston til South Dakota. Hun er jo en vakker kvinne i trettiårene, og Gordon har (i likhet med David Lynch) et rykte på seg for å like unge damer.
Denise sporer av litt:
«Don’t you just love sometimes saying Federal Bureau of Investigation like that all at once, unabbreviated? Oh, it just gives me such a thrill!».
Gordon er enig:
«It is thrilling, Denise».
FBI-agenten Tammy er en skikkelig skjønnhet, men Gordon skrur på sjarmen:
«There’s room in this Federal Bureau of Investigation for more than one beautiful woman».
Denise kan ikke være sint på den gamle sjarmøren.
«Oh, Gordon. That is so sweet. You know, normally I can’t think like this. I have to forgo all that and grow balls of steel to do this job, and it’s a bitch, let me tell you, sometimes. Not to mention the screaming hormones».
Denise stoler på Gordons libido, og føler at han er på sporet av noe stort.
Så hun ønsker ham lykke til. «Ten-Four, good buddy!» sier Gordon, på en måte som får meg til å le høyt og lenge.
På sheriffkontoret i Twin Peaks har Lucy (Kimmy Robertson) en termostatrelatert samtale med stadig fraværende sheriff Truman.
Vi får et lite glimt av familiebildet Lucy har på hyllen sin, hvor ansiktene til Lucy, Andy og sønnen Wally ser ut til å være klippet ut og limt på julebildet som kom med rammen.
Det er en ny sheriff i Twin Peaks. Harry S. Truman er syk, så broren Frank (Robert Forster) har tatt over jobben.
Innen Lucy får avsluttet samtalen kommer Sheriff Frank Truman inn døren med mobilen i hånden. Lucy blir så forfjamset at hun faller bakover i stolen og svimer av.
Andy (Harry Goaz) kommer løpende: «You were on the phone with her again, weren’t you?». Lucy fikser ikke mobiltelefoner, og våkner opp fortumlet: «How is this possible?!».
Kontoret har fått større stab siden sist, så vi kan anta at kriminaliteten i Twin Peaks har økt de siste 25 årene.
Vi kan samtidig anta at Lucy holdes langt unna det nye sentralbordet, og fortsatt sitter i resepsjonen fordi Truman ikke har hjerte til å nedbemanne henne. Det har vært en stille kveld; litt hjemmevold, fyllekjøring og tenåringen Dennis Craig døde av en overdose på skolen.
«When the bell rang, he never got up from his desk».
Et offer for kinesisk designer-dop, som har infisert ungdomsmiljøet i Twin Peaks. På vei til konferanserommet møter han Bobby Briggs (Dana Ashbrook), som nå er en deputy? Huh.
Vi får håpe at Bobby ikke star bak dopsmuglingen; han var jo litt av en rampegutt i yngre dager.
Bobby må uansett på do: «I’ve gotta take a leak so bad my back teeth are floatin’».
I mellomtiden gjør Andy et tålmodig forsøk på å forklare Lucy hvordan mobiltelefoner fungerer: «Cell phones. That means they’re mobile, punky. The sheriff can be moving. It’s not like your phone. He can be moving and even driving while he’s talking».
Andy begriper ikke hvordan dette kan skje, om og om igjen.
Lucy skjønner det ikke, heller. Truman blir oppdatert om Hawks (Michael Horse) jakt på noe som er forsvunnet, som har noe å gjøre med den forsvunne Dale Cooper og Hawks bakgrunn som indianer. The Log Lady er nektet adgang på sheriffkontoret, på grunn av en «10-96» (en politikode for mentalt syke personer) som ifølge Lucy dreide seg om en type tyggegummi.
Deputy Chad Broxford (John Pirrucello) har ikke den store troen på profetiene til The Log Lady, så Truman sender ham ut av konferanserommet.
«I’ll go have a word with my pinecone», sier Chad spydig.
Virker som et dårlig egg, Chad. Bobby strener inn, og stivner da han ser at et bilde av den avdøde kjæreste Laura Palmer er blant saksdokumentene. Han gråter ukontrollert mens musikken fra «Laura’s Theme» sveller opp: «Man, brings back some memories».
Ukomfortabelt. Lucy tar varsomt hånden til Andy, som et lite barn.
Bobby er overrasket av å høre at denne saken involverer spesialagent Dale Cooper, som var den siste til å se Bobbys pappa i live. Faren hans var jo major Garland Briggs, som Dale i forrige episode møtte som et flytende hode på stjernehimmelen.
Bobby avslører noe moren hans fortalte: at Dale Cooper besøkte major Briggs dagen før han døde i en mystisk brann.
Cooper forlot byen kort tid senere, og siden den gang har ingen sett ham. Bobby snakker utvilsomt om demon-Dale, som i forrige episode bekreftet at han hadde møtt Briggs. Så hva snakket han og majoren om? Bobby aner ikke, men det gjør kanskje moren Betty?
Så blir de avbrutt av en deputy, som kan fortelle at Wally Brando venter utenfor. Sønnen til Lucy og Andy. «Oh boy», sier Truman oppgitt.
Bobby gråter videre.
Wally viser seg å være spilt av Michael Cera, utkledd som Marlon Brandos motorsykkelrebell fra «The Wild One».
Han deler fødselsdag med Marlon Brando, og ser fryktelig fjollete ut.
Wally har kommet for å gi sine sympatier til sin gudfar Harry S. Truman, den gamle sheriffen i Twin Peaks.
«I heard he is ill. I came pay my respect to my godfather, and extend my best wishes for his recovery, which I hope will be swift and painless».
Lucy og Andy er fryktelig stolte over sønnen, men noe sier meg at den biologiske faren hans var Dick Tremayne.
Truman spør Wally hvor han har vært de siste årene, og angrer umiddelbart.
Wally starter en lang monolog om sin tid på veien, mens tannhjulene i Trumans tålmodighet jobber på spreng:
«Wally, great to see you again. And may the road rise up to meet your wheels». Wally hever knyttneven mot hjertet: «That’s a lovely turn of phrase. Thank you. My dharma is the road. Your dharma…». Han sprer armen dramatisk utover parkeringsplassen.
Truman nikker, går sin vei og riser diskret på hodet. En tøysete, gøyal scene!
Tilbake i Nevada våkner Dale Cooper uthvilt i pysjamasen til Dougie.
Han holder et godt tak på tissen og ser at kona har lagt frem en kanarigrønn dressjakke med matchende diare-fargede bukser til ham.
I The Black Lodge føler Den enarmede mannen (Al Strobel) seg frem for å finne Dale. Dale ser en rød stol på soverommet, og ser en vag refleksjon av Den enarmede mannen.
Han sier på baklengsspråk: «You were tricked», og viser frem gullkulen som engang var Dougie, «Now one of you must die».
Fortrinnsvis den med svartest sjel. Dale må veldig tisse akkurat som Bobby Briggs, så kona dytter ham inn på badet. Ah, det var bedre. Dale stirrer på speilbildet sitt, men denne gangen gliser heldigvis ikke Bob tilbake på ham.
Janey-E kler på Dougie, og er overrasket av at han har blitt så mye slankere.
Den svarte dressen passet ham mye bedre, men den er på rens for første gang på 25 år. Dale møter Dougies sønn Sonny Jim (Pierce Gagnon), og de gir hverandre tommelen opp-tegnet, som Dale likte så godt i gamle dager.
Dale putter slipset sitt på hodet, setter seg nølende ned ved frokostbordet og får servert pannekake.
I bakgrunnen kan vi skimte en ugleformet kakeboks, men den er sikkert ikke hva den gir inntrykk av å være.
Og så får Dale sin første kaffe på 25 år.
Servert i en kopp med påskriften «I am DOUGIES COFFEE».
Noe våkner til live i Dale: «Coffee!».
Han drikker kaffen. Spytter den ut. Varm, men damn good. Dale virker for første gang skikkelig fornøyd.
Kanskje han er på vei tilbake?
På politikontoret i Buckhorn, South Dakota oppdager Constance Talbot (Jane Adams) at fingeravtrykket til det hodeløse mordofferet er flagget i dataarkivet:
«Access Denied: Military Authorization Required».
Den eneste vi vet om som hadde militær sikkerhetsklarering? Major Briggs, men han omkom angivelig i en brann?
Dette blir bare merkeligere og merkeligere.
Samtidig spaserer Gordon Cole, Albert Rosenfield (Miguel Ferrer) og Tammy Preston (Chrysta Bell) ut av en regional flyplass i South Dakota, og fraktes til fengselet i limousin.
Gordon er skuffet over at de ikke er i nærheten av Mount Rushmore, men Albert har tatt med et bilde til ham som trøst.
«There they are, Albert. Faces of stone».
Tammy blir lett bilsyk, men Gordon forveksler «carsick» med «cossacks». De doble høreapparatene hans fungerer ikke like bra med motordur. Tøysekopp.
Gordon og co ankommer fengselet for å avhøre det de tror er Dale Cooper, men selvfølgelig egentlig er den demoniske dobbeltgjengeren hans.
Politiet tror at Dale fikk et illebefinnende etter å ha blitt forgiftet, siden han kastet opp så voldsomt i bilen.
«Must have eaten locally».
Ha ha, det sa jeg også j forrige recap. Like morsomt da.
Politiet analyserer oppkastet i laboratoriet sitt, der de trolig vil bli overrasket over å oppdage den kjemiske formelen til frykt og lidelse.
Sterke saker; en av politimennene endte opp på sykehuset etter å ha luktet på det.
«Huh», sier Gordon.
I bagasjerommet til demon-Dales vrakede bil fant politiet nok kokain til å holde Scarface gående i flere dager, samt et maskingevær og det avrevede benet til en hund!
I følge politirullebladet er Dale Cooper mistenkt for flere forbrytelser og er født i 1973 (i motsetning til Kyle MacLachlan, som er født i 1959).
«Holy jumpin’ George!» sier Gordon.
På tide å avhøre demon-Dale. Han sitter i en toppsikret celle med håndjern, og noe er veldig galt med ham.
Vel, enda galere enn vanlig. Han gir Gordon tommelen opp-tegnet sånn som snille-Dale akkurat gjorde, og sier mekanisk med et tonefall som er noen oktaver lavere enn vanlig:
«It’s very, very good to see you again, old friend».
Første «very» er baklengs. Gordon er skeptisk, men svarer «It’s very, very good to see you again, old friend». Dale påstår at han har jobbet undercover alle disse årene, med kollegaen Phillip Jeffries.
Det er nærliggende å tro at hjernen til dobbeltgjenger-Dale ble grillet da snille-Dale zappet tilbake til virkeligheten.
Hvorvidt det skyldes at han kastet opp 25 år med Garmonbozia, nærværet av den virkelige Dale eller bare en lei hjernerystelse, det er åpent for debatt.
Selvfølgelig også mulig at demon-Dale bare prøver å spille menneske.
Han ønsker uansett å bli debriefet av Gordon:
«I will tell you the whole story, all it’s twists and turns, and I was going to do so. I was on my way to present it to you I was a little bit behind schedule, when my car veered over across the road and I had my accident».
Det hadde unektelig vært veldig kult hvis alt han sier viser seg å være sant.
Men neppe. Demon-Dale gjentar alt en gang til, før han legger til:
«I’ve left messages. Messages so Philip knows it’s safe».
Demon-Dale må være i fengselet inntil videre, men Gordon lover å gjøre det han kan for å bringe Dale tilbake hjem.
«I’ve never really left home, Gordon», svarer dobbeltgjenger-Dale, og så gir han tommel opp-tegnet igjen.
Alle tre føler dette gjensynet var temmelig snodig.
Tammy påpeker at dobbeltgjenger-Dale ikke var på vei mot FBIs hovedkvarter i Philadelphia da bilen hans krasjet, men i retning vest.
Flere folk som har kommet i kontakt med demon-Dale har blitt fysisk syke, men Albert forsikrer henne om at han har det helt fint (noe som føles litt sårt med tanke på at Miguel Ferrer var døende med kreft under opptakene).
Albert og Gordon stirrer på baken til Tammy mens hun går sin vei, og så forteller Albert noe urovekkende.
For flere år siden ga han agent Phillip tillatelse til å dele informasjon med Cooper.
«Urgent, he said. Cooper needed this information urgently».
Noe om FBIs mann i Colombia, som ble drept en uke senere. Interessant, med tanke på at Jeffries sist ble sett i Argentina.
«Albert. Albert. Albert», sier Gordon bekymret.
Dette med Cooper virker veldig merkelig, og Gordon liker det ikke i det hele tatt.
«I don’t think he greeted me properly, if you get my meaning». Han har skrudd opp høreapparatene til maks styrke, for å kunne snakke konfidensielt.
Gordon liker ikke å innrømme det, men han begriper ikke denne situasjonen i det hele tatt.
«Blue Rose», sier Albert. «It doesn’t get any bluer» svarer Gordon. De må få tak i en person som kan ta en nærmere titt på Dale Cooper, og Albert vet hvor hun drikker.
Jeg håper de snakker om en person vi aldri har sett før i serien: Diane!
Men kanskje de mener Dales gamlekjæreste Annie? Eller eventuelt Sarah Palmer, som jo er kjent for å drikke tett.
Hvem de nå enn er ute etter finner de henne neppe i The Bang Bang Bar, der Au Revoir Simone synger oss ut med «Lark»:
Dette er den hittil morsomte episoden i sesongen, den mest lettfattelige og den som minner mest første sesong av «Twin Peaks».
Forresten på tide å gi en «shout out» til Kyle MacLachlan, som gjør en skikkelig imponerende skuespillerprestasjon her – i hittil tre totalt forskjellige roller, som inkluderer Dale Coopers stadig skiftende psyke.
Fyren er rent gull!
David Lynch er også en mye bedre skuespiller enn han får kreditt for, og det er kult å se at Gordon Cole får så stort spillerom i denne episoden.
Ikke så alt for mye rart å dekode denne gangen, bare noen raske observasjoner.
Litt pussig at Dale endte opp på Hvite Mustang Casino like etter at han hadde en visjon av en hvit mustang-hest i The Black Lodge.
Det er lett å mistenke at han får litt åndelig veiledning av Den enarmede mannen, som fortalte at Dale ble narret (trolig inn i feil kropp) – og det gjenstår å se når Dale får tilbake vettet sin.
Kanskje etter at han får tilbake skoene sine?
Vi får nok en referanse til «Blue Rose», som det svevende hodet til major Briggs nevnte (det sto dessuten en blå rose i en vase i purpurrommet i forrige episode).
Coles kodeord for saker med en overnaturlig forbindelse; så det er åpenbart at han føler at gjensynet med Dale Cooper har paranormale vibrasjoner.
Det blir jo ikke blåere enn dette.
Etter fire episoder har denne sesongen av «Twin Peaks» lett overgått alle undertegnedes forventninger, og ligger godt an til å bli et popkulturelt fenomen.
En triumf for David Lynch, som for noen dager siden ble møtt med stormende jubel og stående applaus under Cannes-festivalen.
Ses neste gang, clown comics!
ANTALL KAFFEKOPPER DRUKKET: 1 veldig viktig kopp kaffe.
ANTALL PAIER SPIST: 0. Skuffende svak paifaktor denne sesongen.
SENTRALE SPØRSMÅL: Hvem står bak epidemien av kinesisk designer-dop i Twin Peaks? Hva pønsker uglene på? Hva vil politiets lab-teknikere finne ut om demon-Dales Garmonbozia-oppkast? Hva gjorde demon-Dale med et avrevet hundeben? Hvem skal Gordon og Albert ut for å finne? Hvem er Paul, og hva gjør han på Nordpolen? Vil snille-Dale få tilbake skoene sine? Og vettet sitt? Hvorfor ligger jeg under sofaen din med en tapetkniv? 為什麼我會說中文？
RIP: Ingen, faktisk.
BOB-FAKTOR: Veldig lav Bob-faktor.
BESTE REPLIKK:
Wally Brando forteller om sine reiser: «My family, my friend. I have crisscrossed this great land of ours countless times. I hold the map of it here, in my heart, next to the joyful memories of the carefree days I spent as a young boy, here in your beautiful town of Twin Peaks. From Alexandria, Virginia to Stockton, California, I think about Lewis and his friend Clark, the first Caucasians to see this part of the world. Their footsteps have been the highways and byways of my days on the road. My shadow is always with me. Sometimes ahead. Sometimes behind. Sometimes to the left. Sometimes to the right. Except on cloudy days, or at night».
Pluss Gordons monolog til Denise: «I’m old school, Denise. You know that. Before you were Denise, when you were Dennis and I was your boss, when I had you working undercover at the DEA, you were a confused and wild thing sometimes. I had enough dirt on you to fill the Grand Canyon, and I never used a spoonful because you were and are a great agent. And when you became Denise, I told all your colleagues, those clown comics, to fix their hearts or die».
FUN FACTS:
Denise Bryson var David Duchovnys første TV-rolle, før han ble en stjerne med «Twin Peaks»-inspirerte «The X-Files».
Denne episoden har flere forbindelser til «Mulholland Drive», og ikke bare fordi Naomi Watts har en sentral birolle. Robert Forster skulle opprinnelig ha spilt Sheriff Truman i pilotepisoden av «Twin Peaks», men måtte hoppe av prosjektet fordi det kolliderte med en annen jobb. Michael Ontkean tok over rollen, men han er nå pensjonert og takket nei til å dukke opp i sesong tre. Så isteden spiller Forster Sheriff Trumans bror, noe som jo er en fin symmetri. Robert Forster er en gammel filmtøffing som ellers har spilt i exploitation-filmer som «Alligator», «Vigilante» og fikk et lite comeback (samt en Oscar-nominasjon) med «Jackie Brown».
Robert Forster spilte dessuten detektiven McKnight i David Lynchs «Mulholland Drive», og skulle opprinnelig ha en mye større rolle mens dette var pilotepisoden til en planlagt TV-serie. Du kan se en kornete arbeidskopi av pilotepisoden her, som er markant forskjellig fra kinofilmversjonen. En nyrestaurert utgave av filmen «Mulholland Drive» ble sluppet på Blu-ray for noen dager siden.
Kjøkkenscenen der Dale har slipset på hodet er akkompagnert av jazz-klassikeren «Take Five» med The Dave Brubeck Quartet. En gammel David Lynch-favoritt fra hans ungdomsår, som også dukker opp på musikksporet til pilotepisoden av «Mulholland Drive». Dave Brubeck-låta «Three to Get Ready» fra samme album er inkludert på soundtracket til «Inland Empire».
Dette er sesongens første episode som ikke er dedikert til en avdød skuespiller, men etter alt snakket om Philip Jeffreys kunne David Bowie fortjent en shout-out. Med mindre han dukker opp i en senere episode…?
«Blue Rose» er trolig inspirert av det amerikanske luftforsvarets Project Blue Book.
Måten Dale Cooper oppfører seg er temmelig likt den plagsomme, gamle servitøren fra åpningen av sesong to.
En interessant historie om Angelo Badalamentis temasang.
Hva med litt «Twin Peaks»-street art?
Og til slutt: David Lynch snakker om de fire første episodene i et ferskt intervju med bransjebladet EW.
