En fans minneord for Svend Wam: «Ingen andre filmskapere, verken fra Norge eller resten av verden, har gledet meg mer»

Mandag ble det kjent at Svend Wam var gått bort. I den anledning har vi bedt Glenn Møane, tegneserieforfatter og Norges (antagelig) største Wam & Vennerød-fan, om å skrive noen ord om helten sin:

Svend Wam er død. Filmregissøren og manusforfatteren ble 71 år gammel. Det har vært stille rundt Svend Wam i mange år nå, og det har vært opplagt lenge at det aldri mer skal komme flere filmer fra duoen Wam og Vennerød.

Likevel representerer dødsfallet for meg et slags punktum i norsk kulturliv.

Wam og Vennerød – et begrep som siden 80-tallet ofte ble brukt som en betegnelse for alt som var galt med norsk film. Selv betyr begrepet flere ting for mitt vedkommende, men først og fremst handler det om suveren underholdning.

Svend Wam ble født i 1946 og vokste opp på Kjøvangen.

Han tok sin filmutdannelse i Sverige, arbeidet etterpå med dokumentarer og kortfilmer, før han spillefilmdebuterte med «Fem døgn i august» i 1973. Året etter møtte han Petter Vennerød, mannen Svend Wam skulle komme til å omtale som sin tvillingsjel.

Foto: Glenn Møane

I løpet av de neste 22 årene laget de 14 spillefilmer sammen, deriblant «Lasse og Geir» (1976), «Hvem har bestemt..?!» (1978), «Svartere enn natten» (1979), «Adjø Solidaritet» (1985) og «Hotel St. Pauli» (1988).

«Ditt perverse svin»

Se for deg en ung mann i Grenland mot slutten av 90-tallet. Det er fredag kveld og han sitter hjemme foran fjernsynsapparatet og zapper retningsløst.

Han stanser da han kommer til TV3, der noe som ser ut som en obskur norsk film fra 70-åra akkurat har startet:

En mann sover på t-banen og kommer for seint til sin jobb på avistrykkeriet.

Ansiktsuttrykket forteller at han kjeder seg ubeskrivelig, men han livner opp i lunsjpausen,der han i kantinekøen ser sitt snitt til å klype sin kvinnelige kollega i baken.

Anerkjennelsen lar derimot vente på seg og kollegaen besvarer kjærtegnet med en real skyllebøtte:

«Hva FAEN er det du holder på med, ditt perverse svin? Hold de grisehenda dine vekk fra meg! Trur du du er noe morsom eller noe sånt, hva? IDIOT!»

Den unge mannen i Grenland er meg.

Filmen er «Det tause flertall» fra 1977 og allerede før fem minutter er gått vet jeg at har oppdaget noe helt spesielt. Resten av filmen skuffer heller ikke, og den ene muntre og/eller nitriste scenen avløser den andre.

Hovedpersonen Øystein prøver den seksuelle lykken på diskotek, men han kløner det til og blir til slutt kastet ut, dritings.

Han besøker sine foreldre, men faren er knapt til stede og mer opptatt av TV-en enn sin egen sønn.

Han treffer en gammel klassekamerat i en badstue, i en scene som i dag trygt ville blitt betegnet som NSFW.

Møtet fører til et middagsselskap som begynner relativt bra, der maten smaker, alkohol inntas og alle tar seg en svingom på stuegulvet til tonene av Supertramps «Dreamer».

Dessverre avsluttes selskapet med at kameraten klasker til kona si og Øystein blir bedt om å reise hjem svinefort.

«Og prøv ikke å kom her med ståpikk en gang til, din brønnpisser!»

Og så videre.

Samfunnets outsidere

«Det tause flertall» innledet en interesse for filmduoen som skulle følge meg langt ut i voksenlivet.

Jeg fikk tak i nærmest samtlige av filmene på VHS og finkjemmet nettet og biblioteker for alt stoff jeg kunne finne om duoen.

Foto: Glenn Møane

Et nytt fiksjonsunivers åpnet seg, sentrert rundt Oslo-regionen i en tidsperiode som ble skildret som mer eller mindre håpløs.

Wam og Vennerød var opptatt av sliterne, de ulykkelige, de krenkede, de seksualfrusterte, de politisk engasjerte, de kunstneriske, samfunnets outsidere.

Hovedpersonene kunne f.eks. tilhøre en del av den etablerte sjikt (Karl Henrik i «Julia Julia»), være fritenkende anarkister (Ottar i «Hvem har bestemt..?!»), to middelaldrende ektefeller låst fast i hverandre (Frank og Jorunn i «Svartere enn natten») eller rett og slett to slyngler som hevdet at de ikke hadde «noen å takke for noe som helst!» («Lasse og Geir»).

Hadde du spurt meg i 1999 om hva det var som gjorde disse auteurene så interessante ville jeg sannsynligvis brukt adjektivene «frisk» eller «fargerik» om filmografien.

Svend Wam og Petter Vennerød serverte scener og episoder som satte spor i en inntrykks-øm 21-åring:

Tenk på middagscenen i «Lasse og Geir», der far i huset etter beste evne forsøker å verbalt utslette sin hustru da hun er frekk nok til å servere ham gelé til dessert.

Tenk på Morgan i «Hotel St. Pauli», som hjelpeløst forsøker å fullføre et samleie med den prostituerte Gerda, men det hele eskalerer i stedet til urinering og beltepisking.

Eller det legendariske 40-årslaget i hovedverket «Adjø Solidaritet», der vi blant annet får oppleve Jarl Gorli i drag-antrekk, en banksjef som driter på seg og politisk munnhuggeri som fører til en blodig slåsskamp.

Hysterisk morsom dialog

De tidligste filmene frontet en anarkistisk levemåte, men skildret samtidig hvor lite tilrettelagt en slik livsstil var i vårt «sosialdemokratiske helvete».

Duoen raljerte og harselerte med både høyre og venstre, og refset samfunnsinstitusjoner og maktpersoner.

Men ingen av karakterene ble fremstilt usympatisk, selv de homofobe overgrepsmennene i «Liv og Død», hvis übermacho klesstil røpet en slags identitetskrise.

Og så var det dialogen.

Overdreven, langt fra subtil, sitatvennlig og stadig hysterisk morsom.

Dialogen i Wam og Vennerøds produksjoner ga dem et ekstra løft og gjorde hver eneste film til en kompromissløs, men aldri selvhøytydelig affære.

For meg, en ung mann tiltrukket av litt ekstreme kunstuttrykk med en viss egenart, var dette midt i blinken.

Ikke minst var det filmkunst på et langt høyere nivå enn det jeg vanligvis forbandt med «norsk film», som jeg anså for å sitte fast i en traurig og nedbrytende gjørme.

Olsenbanden-farsene hadde liksom ikke den samme appellen lenger og jeg ble flau hver gang noen nevnte «Døden på Oslo S».

Jeg forsto fort at ikke alle var enige.

Negative kritikere

Med unntak av «Lasse og Geir» hadde kritikerne vært lunkne eller negative til omtrent alle filmene som fulgte.

De slo bedre an hos datidas publikum, selv om duoen ved noen anledninger måtte jobbe ekstra hardt for å tjene inn egenkapitalen.

Og når passiaret beveget seg mot film måtte jeg stadig argumentere mot holdningen om at disse verkene var noe en helst ikke burde bruke tida si på.

Slik er det ennå. I 2012 viet NRKs Filmbonanza et helt program til fenomenet norsk film, og påpekte hvor «troverdig og naturlig» dialogen låt nå, i forhold til slik den var før, «teatralsk og dårlig».

For å illustrere dette lot NRK skuespillerne Ane Dahl Torp og Henrik Rafaelsen fremføre en scene fra «Adjø Solidaritet», der hovedpersonen Atle blir konfrontert av sin ekskone Astrid om sønnens narkotikabruk.

Den nye tolkningen ble selvfølgelig applaudert og fremstilt som overlegen og jeg som så på måtte klype meg selv i armen. Det virket som om NRK ikke forsto at Wam og Vennerøds filmer aldri var ment å være «realistiske».

Filmene foregikk ofte i et overdrevent fabelunivers der samfunnstendensene ble satt på spissen, og spesielt gjelder dette «Adjø Solidaritet» (om det skulle være noen tvil, se filmens undertittel: «Et dødsritt gjennom 80-årene»).

Ikke et vondt ord om Torp og Rafaelsen, nytolkningen deres fremstår sikkert mer «moderne», men sammenlignet med originalscenen mangler den noe vesentlig:

En personlighet.

Fikk Parkinsons

Wam og Vennerød avsluttet samarbeidet etter «Sebastian» i 1995. Petter Vennerød fortsatte å jobbe med film og TV som produsent, mens Svend Wam på egenhånd skrev og regisserte én film til.

«Desperate Bekjentskaper» kom ut i 1998 og vi var omtrent alene i kinosalen da jeg så den for første (og så langt eneste) gang.

I 2006 kom fem av Wam og Vennerøds filmer ut på DVD. Et av ekstramateriale-klippene het «Hvor er Svend Wam?», der Petter Vennerød kunne fortelle at bestevennen hans nå led av Parkinsons.

Videre sleit han med depresjon og sosial angst og han ønsket på ingen måte å være en del av offentligheten lenger.

Nå er han død.

Et kreativt arbeidsjern har gått bort, men arven han er med på å etterlate seg er ennå tilstedeværende hos meg og mitt.

Jeg ser ikke filmene like ofte som før, men kan fremdeles dialogen til flere utenat og jeg bruker mange av replikkene hyppig i dagliglivet.

Og jeg vet at ingen andre filmskapere, verken fra Norge eller resten av verden, har gledet meg mer.

Takk for alt, Svend.

Foto øverst i saken: Skjermdump fra «Hvor er Svend Wam?»