«Drib»-duoen: – Det finnes et stort insentiv for å gjøre idiotiske ting. Som å gå ut og slåss i gatene

– Det vi ser nå er hvor dårlig skuespiller Amir er, fordi han begynner å le i scenen. Det står ikke i manus.

Mandag formiddag i lokalene til produksjonsselskapet Bacon.

På en laptop foran regissør Kristoffer Borgli går en scene fra spillefilmdebuten «Drib», som har norsk premiere fredag og som Borgli og hovedrolleinnehaver Amir Amadeus Asgharnejad i matchende knirkete lærjakker skal kommentere i et videoklipp for Filter Film og TV.

Asgharnejad har nettopp påpekt at en detalj i scenen, visstnok basert på hans egne opplevelser, ikke stemmer med slik det var i virkeligheten.

Kampkoreografen var visst egentlig dansekoreograf.

Han virker ukomfortabel med hele situasjonen, en lavmælt sørlending som snakker i halve setninger, og kommentaren fra Borgli ser ikke ut til å hjelpe.

– Kan vi ta det på nytt eller noe sånt, spør han.

Ny tagning. Det går et minutt eller så før det sporer av og Asgharnejad foreslår at kanskje han bare kan gå.

– Nå holder du kjeft, sier Borgli.

Og gjentar, mens han peker på skjermen:

– Her ser man hvor dårlig skuespiller Amir er.

Mot slutten av filmingen er Asgharnejad halvveis til døra, men setter seg til slutt likevel ned for å gjennomføre intervjuet. Stemningen er anspent.

Muligens.

Andy Kaufman-fascinasjon

Det kan godt hende at det som nettopp forløp er en virkelig krangel. At Borgli virkelig er grinete og at Asgharnejad, som til daglig driver på som komiker og performancekunstner, virkelig er fornærmet.

Men samtidig er situasjonen, fanget på kamera, nesten for god til å være sann.

Den er som skreddersydd for en klikkbringende nettavis-overskrift av typen «Her ryker regissøren og stjerna hans i tottene på hverandre under intervjuet».

Den typen sak som spiller perfekt inn i markedsføringen til en film som henter handlingen sin nettopp fra reklamebransjen, hvor både presseskriv og trailere poengterer hvor mye problemer det skapte for Borgli at han lot Asgharnejad spille hovedrollen som seg selv.

Det hjelper heller ikke at de to har en lang og Andy Kaufman-fascinert forhistorie med å blande fiksjon og virkelighet, og ikke alltid virker like interesserte i å påpeke hva som er hva.

Regissør Borgli har tidligere stått bak liksom-dokumentaren «Whateverest», som lurte en The Guardian-journalist og vant en dokumentarpris på AFI Fest.

Tidligere har duoen laget mockumentary-serien «Tekon Bekon» og  en liksom-slåssevideo hvor Asgharnejad får juling av en dørvakt. Sistnevnte gikk viralt på nettet.

Til Nettavisen påsto de to også nylig at de hadde diktet opp den mye omtalte episoden hvor Asgharnejad, etter å ha vært stuntreporter under Eurovision-finalen i Baku, hadde blitt holdt igjen og truet på livet på flyplassen.

I sum skaper dette en smått paranoia-frembringende intervjusituasjon for en film hvis uttalte hovedtema er «fake news».

Når jeg ser dere krangle nå, vet jeg ikke om det er ekte. Jeg vet ikke om du skal trigge ham ved å si at han er dårlig og om han da spiller sur, eller om han faktisk blir sur.

– Det vet ikke jeg heller, svarer Borgli.

– Vanskelig å peke på fakta

Den offisielle historien bak «Drib» er følgende:

Utfallet av at slåssevideoen gikk viralt ble at Asgharnejad ble kontaktet av et reklamebyrå som trodde videoen var ekte, og ønsket å benytte ham i en reklamekampanje for et energidrikkselskap.

Han ble fløyet til Los Angeles, men noen dager senere skar det seg mellom ham og byrået.

«Drib». Foto: Bacon Osl

Da Borgli fikk høre historien, ble han inspirert til å lage en spillefilm av historien, hvorpå Asgharnejad insisterte på å spille hovedrollen.

Mange av hendelsene ble endret av juridiske årsaker, og Borgli fant også opp sitt eget energidrikk-merke til filmen, Drib.

– Vi hadde lyst til å bruke det virkelige merket i filmen, men det fikk vi ikke lov til. Vi fikk også beskjed om at mye måtte omskrives, sier Borgli.

– Da det først var blitt rammen for filmen tok jeg det som en slags kreativ utfordring å skape Drib-merket og skrive om historien såpass at ingen kan ta oss på det. Det var også for min egen del. Det var en jævlig funny rundt bålet-historie, men det måtte liksom skrus litt til for at den skulle bli en spillefilm verdig, sier Borgli.

Et pirrende utgangspunkt, men hvor sant er det?

Å forsøke å finne ut av det er å støte på en lukket sirkel hvor man på den ene siden (i teorien) har en energidrikkprodusent som ikke ønsker at historien skal komme ut, og på den andre siden har Asgharnejad (i teorien) skrevet under en avtale med selskapet, slik at enhver avsløring vil føre til et gedigent søksmål.

– Det er vanskelig å peke på fakta i dette prosjektet på grunn av Amir. Det går ikke ut over meg, det går ikke ut over Bacon, det går bare utover ham. En ting jeg lovet Amir var å aldri nevne det som ikke skal nevnes.

Men finnes det noen måte jeg kan få verifisert at dette faktisk er en sann historie?

– Det blir opp til hva du er komfortabel med, sier Borgli til Asgharnejad.

– Vi kan jo vise de e-postene, men det er jo igjen brudd på..

– Nei, jeg har jo… nei, svarer Asgharnejad.

– Jeg kan ikke vise deg. Jeg har ingen folk som backer meg. Det er det eneste lille jeg har igjen. Det kommer ut så er jeg… Jeg vettafaen, jeg. Så blir jeg kødda med to ganger.

– Medieimperiet har falt

Hvorvidt fortellingen er sann eller ikke er både det minst og det mest interessante med «Drib».

Ifølge Borgli var meningen nettopp å invitere til det spørsmålet, i et prosjekt hvor filmen i seg selv bare synes være ett av leddene når virkelighet og fiksjon skal blandes.

– Da de skulle lage denne kampanjen første gangen var det akkurat de samme mekanismene de ville benytte seg av ved å lekke den. Grunnen til at de kunne lage slåssevideoer var at de skulle få noen fra selskapet til å late som de var en illojal ansatt som sendte det til pressen. «Denne kommer ikke til å komme ut, fordi den har blitt stoppet, men de prøvde faktisk å lage dette». Det var viktig for oss å ikke bare skrive en sak om «hvordan blir du manipulert av media», men å også la det skje i filmen og prosjektet.

Borgli, som selv har jobbet i reklamebransjen, sier prosjektet til en viss grad føltes forløsende.

– Det har vært litt katarsis i å få lov til å rapportere fra en verden man har sett og gremmet seg litt over. Kanskje ikke først og fremst ved å stå med pekefingeren og fortelle hvor forferdelig det er, men å bare ta med publikum inn i en verden veldig få har fått oppleve for å beskrive et miljø og en tilstand.

En viktig inspirasjonskilde for Asgharnejad og Borgli har vært forfatter Bret Easton Ellis og hans «post Empire»-teori.

Den ble først fremsatt i 2011 i et essay for The Daily Beast om Charlie Sheens særdeles offentlige sammenbrudd og hvordan det hadde styrket Sheens kjendisstatus betraktelig – nettopp fordi han ikke fulgte reglene for hvordan en kjendis skulle oppføre seg offentlig.

– Det er en teori om at medieimperiet har falt, og at alle nå kjemper om å nå statusen man før var avhengig av å bli kuratert inn i, sier Borgli.

– Det er helt andre mekanismer som gjør at du kan ende opp med å bli en selvskapt kjendis. Det er litt som en hai som hele tiden må hele tiden svømme for å puste, de må hele tiden jobbe på ting som er det motsatte av integritet. Så det er en økonomi som ikke belønner integritet i det hele tatt. Det syntes jeg var interessant, fordi det da handler om at en hel verden står og applauderer på helt feil grunnlag og at det finnes et stort insentiv for å gjøre idiotiske ting. Som å gå ut og slåss i gatene.

– Den samme gamle kverna

Ifølge Borgli var slåssevideoene, som resulterte i kortfilmen «Internet Famous», første gang de to behandlet denne tematikken, mens «Drib» er en videreføring.

– Det som er morsomt med «Drib» er at «post Empire»-kjendisene prøver å bli huket tak i av det gamle imperiet igjen for å bli kvernet gjennom den samme gamle kverna, og det funker ikke helt lenger. Det er noen klosser som ikke passer i hullene lenger, og da skapes det mye frustrasjon og angst i disse systemene. Som for eksempel i et reklamebyrå i Los Angeles som skal bruke en sånn fyr til å selge en energidrikk.

«Drib» bryter gjerne den fjerde veggen (for eksempel når Asgharnejad går bort fra manus og begynner å le) og har blitt beskrevet som alt fra en mockumentary til en satirisk meta-dokumentar.

Borgli og Asgharnejad sier på sin side at den er «nitti prosent spillefilm» hvor stilbruddene er mer i retning «American Splendor» og «Close-Up» enn en mockumentary.

Filminnspillingen i Los Angeles var på bare femten innspillingsdager, hvor alle tingene som kunne gå galt ifølge Borgli endte opp med å ikke gjøre det. Selv det å ha skrevet inn «Under the Skin»-skuespiller Adam Pearson, «han med ansiktet», i manus uten noen plan B ordnet seg og Pearson dukket opp i filmen.

«Drib». Foto: Bacon Osl

– Jeg tenker ennå over at vi klarte å lande dette prosjektet i det hele tatt. Det var kjempehektisk, sier Borgli.

– Jeg valgte å å gå for alle replikker ordrett og bare holde oss til manus fordi vi hadde ikke tid til å improvisere hver dag. Vi klarte å nå manussidene så vidt hver dag, men det som ofte skjedde var at vi fikk litt problemer med hvordan Amir oppførte seg i det hele.

Ifølge Borgli truet Brett Gelman, filmens andre hovedrolle, å dra fra sett under andre innspillingsdag på grunn av Asgharnejad. Utbruddene til Gelman er også blitt del av fortellingen.

– Han trodde at Amir drev og føkka med ham. Og det var vel halvveis det som skjedde også.

– Jeg gjorde ikke det, sier Asgharnejad, om mulig enda mer lavmælt enn han har vært hittil.

– Ikke med vilje i hvert fall. Ikke med ham. For meg var det en tredelt opplevelse med de karakterene. Jeg fikk oppleve Brett Gelman-karakteren tre ganger ved at jeg kom ikke overens med ham det var basert på, kom ikke overens med ham i filmen og ikke på sett heller. Jeg var ganske sliten etterpå.

– Det ga jo filmen masse, fordi de skal være fiender i filmen, sier Borgli.

– Man merker den spenningen hver gang de er i en scene sammen, at her funker det ikke. Mye av det jeg ergrer meg over med opptakene underveis sitter jeg igjen nå som filmen er ferdig og tenker at hadde masse verdi. Så det er jo sånn at de mest behagelige prosjektene er ikke nødvendigvis de som ender opp med å bli de beste filmene.

Foto: Martin Bergesen

Asgharnejad mener heller ikke at de beste samarbeidene skal være en dans på roser.

Han forteller at han nylig så en dokumentar om skuespillerlegenden Klaus Kinski, hvis forhold til regissør Werner Herzog var særdeles humpete – litt som med ham og Borgli.

– Jeg synes det var litt gøy. Deilig. Så slapp jeg å gå rundt med så dårlig samvittighet. Jeg skal ikke sammenligne meg med ham, for han var jo en fantastisk skuespiller. Men sikkert et vanskeligere menneske. Jeg har aldri voldtatt dattera mi [noe Kinskis datter beskyldte ham for i 2013, journ.anm.]. Jeg har ikke datter.

– Nei…

– Jeg håper jo noen ganger vi kommer til å samarbeide igjen, men jeg tror det blir en stund til.

– Ja, det tror jeg og, sier Borgli.

Smak av tyggegummi

Hva de finner på etter «Drib» er et åpent spørsmål som muligens besvares noe spøkefullt.

Mens Asgharnejad veksler mellom å ville satse på skuespillerkarrieren og en «Drib»-musikal, sier Borgli han vil fortsette å «lage filmer som kan selges som produkter».

Akkurat det er kanskje det mest håndfaste man kan håpe på i et prosjekt som ellers kan vise seg å være en stor meta-spøk filtret inn i en annen meta-spøk.

Drib-skjorter er allerede trykket, det finnes en egen Drib-kaffe og på kontoret er et utall sølvblanke limited edition-utgaver av Drib i omløp. Selvsagt finnes det også Drib-reklamer i fleng.

Den fiktive men samtidig helt ekte drikken har et hint av tyggegummi i smaken. Det er ikke den beste, men heller ikke verste, energidrikken som noen gang er produsert.

– Dere har gått for noe ganske søtlig?

Borgli lyser opp.

– Må få med jentene og, vettu. Den er non gender. Post gender. Den er ingen demografi, ingen kjønn, alle raser er inkludert. Det er derfor den nesten bare er et speil, sier han om den blanke boksen.

– DU skal drikke Drib.

– Det er en iPhone, på en måte, sier Asgharnejad.

Som å drikke en iPhone. Det høres delikat ut. Jeg skal ta en slurk til.

– Du kan ta hele. Nå kommer du til å være våken lenge. Det som er forskjellen fra den andre er at vi har lagt inn litt amfetamin i miksen, sier Borgli, før Asgharnejad sier:

– Jeg skal vedde på at «Skam» skulle ønske de hadde sin egen energidrikk.

En boks med Drib. Som intervjuobjektene insisterte på å få signere. Foto: Martin Bergesen