– Vi var nære ved å legge filmen ut på Pirate Bay en stund.

Det er onsdag, og regissør Izer Aliu sitter igjen i kinosalen på Vika etter pressevisningen av «Fluefangeren».

Etter lang ventetid skal filmen hans endelig ha kinopremiere, etter å ha imponert under verdenspremieren ved Toronto International Film Festival i 2016 og blitt utropt til årets beste norske film av Rushprint som så en tidlig versjon i 2015.

Dagen etter skal overskriftene på anmeldelsene både i Dagbladet og iTromsø konstatere at den også i 2017 kan være årets beste norske film.

Fortsetter det slik kan Aliu muligens bare lene seg tilbake og vinne hele tiåret.

Filmskaperen som både har skrevet, regissert og klippet filmen på lavbudsjett virker likevel kledelig beskjeden, alt tatt i betraktning.

– Jeg er bare glad for at den kommer ut, det har tatt så lang tid.

Filmen er spilt inn på 25 dager i Makedonia – hvor Aliu selv er født, selv om han har vokst opp i Norge og Sverige – og dreier seg rundt skolelæreren Ghani.

Foto: Europafilm

Det har nettopp vært valg og den nye regjeringen er i ferd med å sparke ut offentlig ansatte og erstatte dem med sine egne folk, men Ghani bestemmer seg for å kjempe for jobben sin.

Han overtaler rektor ved skolen til at han kan få bli om han klarer å skape fred mellom guttene i sjuendeklassen han har ansvar for og sperrer dem inne i klasserommet etter skoletid for å få dem til å komme over ens.

– De trashet kontoret til en lærer

Det virker som et sympatisk prosjekt til å begynne med, men gradvis avslører Ghani at han har en mørkere side. Klasserommet blir et mikrokosmos av et diktatur – en politisk slagside som ikke er tilfeldig.

Regissør Izer Aliu. Foto: Martin Bergesen

– Vi lever i en rar tid akkurat nå, hvor vi har de mest karismatiske lederne siden andre verdenskrig, samtidig, i ulike land, sier Aliu.

– Folk som bygger sin lederstil på akkurat karismatiske drag eller at de spiller på folks følelser. Og i en slik tid forsøker vi å få hverandre til å tie. Du har en leri som får styrek gjennom å kalle noe politisk korrekt og en annen som blir anti-det. De to gruppene definerer bare hverandre og det finnes ingenting imellom. Det er weird.

Foruten Burhan Amiti som spiller Ghani besto besetningen nesten utelukkende amatører, slekt og venner av Aliu – inkludert barneskuespillerne som er sperret inne i klasserommet, på det som faktisk også var skolen deres i virkeligheten.

Foto: Europafilm

– Du har ti barn som løper rundt på en skole de selv går på og ingen har kontroll på dem, så de gjør det ungdommer gjør i gruppe. De trashet kontoret til en lærer de ikke likte så mye. Det fikk vi mye dritt for i produksjonen senere, men jeg spøkte med de andre som var med om at vi begynte å leve slik filmen utspiller seg.

Du kan høre mer om hvordan det var for Aliu å jobbe med amatører i denne videoen:

Skrev manus dag for dag

Samtidig som han skulle holde styr på en skokk med ungdommer, sto Aliu nesten uten manus.

– Dette skulle bare være et sommerprosjekt, så jeg hadde bare 11 sider med synopsis. Jeg skrev de første 25 sidene av manuset og så skrev jeg dag for dag.

– Jeg blir superstressa bare av å høre deg si det.

– Jeg var pissredd hver dag på sett, for jeg liker ikke å feike noe som jeg.. fattaru? For de merker… Spesielt kids merker det, de får blod på tann om du feiker.

Foto: Europafilm

– Hva mener du med å feike?

– Å late som at jeg har kontroll på alt. En dag har jeg kanskje bare skrevet en situasjon, ikke dialogen, og jeg er redd fordi jeg egentlig ikke vet. Hvis de spør «hva skal jeg si» har jeg ikke et svar på det. Det skjedde i blant. Da sa jeg at «vi bare leker litt». Og i den «leken» fikk jeg ideer.

Slik Aliu beskriver prosessen bak, burde «Fluefangeren» vært et rakleverk av en film. I stedet er den som en selvsikker og politisert krysning mellom «The Breakfast Club» og «Locke», ispedd Roy Andersson-ske lange tagninger.

Foto: Europafilm

Så var det heller ikke noe totalt kaos på settet.

Bildene og noen av nøkkelscenene, som den uforglemmelige konklusjonen av en fotballkamp et stykke ute i filmen, var godt planlagt på forhånd.

For å ha en rød tråd å gå etter lot han også hver av de unge skuespillerne symbolisere en politisk retning. Og det hele var tydeligvis ikke alt for avskrekkende.

– Jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å gjøre noe uten manus igjen. Men, nå har jeg blitt sugen på å gjøre det igjen.

– Farlig når det blir stille

En ting som kjapt blir klart både i denne filmen eller Alius tidligere kortfilm «To Guard a Mountain» er hvor fysiske rollefigurene hans er mot hverandre.

Det spyttes og klapses og fikles og slamres over en lav sko, og på et tidspunkt gjør Ghani til og med et poeng ut av at han ikke vil slå elevene.

Foto: Europafilm

Selv om filmen nesten ikke beveger seg utenfor skolen i løpet av nesten to timer, er dette med på å gi den statiske og innelåste situasjonen energi.

– Jeg liker ikke når folk bare sitter og ser på hverandre og snakker, jeg tenker det alltid skal være noe ekstra. På filmskolen i Lillehammer hadde vi en gjestelærer som sa at konflikt burde være langsomt, langsomt, langsomt, kjapt, sier Aliu og knipser med fingeren.

– Jeg var ikke helt enig i det, fordi det handler om hvordan du ser konflikt. Jeg er vokst opp i et hus hvor, når det ble krangel mellom mamma og pappa, så ble ting kastet og man skrek. Når det blir stille, det er da det er farlig. Da har det gått over grensen. Så gjestelæreren var «bam bam bam-BAM!» Men i mitt hode var det sånn «BAMBAMBAMBAM baaam». Og det er den siste lille biten som er sånn, «oh shit». Det er noe med kroppsspråket som jeg er vant med.

Forbereder storfilm

Fremover har Aliu flere prosjekter på gang.

Det største er «Slavemerket», en film om undertrykte arbeidere i Sulitjelma som i 1907 gjorde opprør mot det lokale gruveselskapet.

Tittelen er hentet etter et eget nummerskilt ansatte måtte henge rundt halsen ved arbeidets start og levere tilbake på slutten av arbeidsdagen, noe som bidro til opprøret.

– Den gangen hadde man dette merket i den lille egne samfunnet i Sulitjelma. I dag hadde det ikke vært en stor greie, vi har det alle i kredittkortet eller i mobilene, noe som identifiserer oss. Det kalles id-kort.

Filmen har 50 millioner kroner i budsjett, og Aliu har tatt over som regissør etter Nils Gaup. Det er nok å jobbe med.

– Jeg har nettopp skrevet klart et manus som er over 200 sider langt, så jeg tror jeg må korte det ned.