I slutten av mars mottok det nye spenningsdramaet «Profitøren» mottok 12 millioner kroner i støtte fra NFI.

Det var imidlertid bare en brøkdel av det totale budsjettet for NRK-serien, som ifølge NFI-tildelingen er på særdeles nøyaktige 82.011.990 kroner, fordelt over åtte episoder.

– Vi har skrevet og så har de regnet på det og så har det blitt sånn, sier Lars Gudmestad, hovedforfatter og serieskaper for «Profitøren», til Filter Film og TV.

– Det er litt som når manusforfatterne skriver ordet «drage» i «Game of Thrones»?

– Ja. «Int. Flyplass» tar to sekunder å skrive i et manus, men er et helvete å filme.

Selv om 82 millioner kroner er en av de høyeste summene for en norsk tv-serie hittil, er størrelsen på kostnaden på ingen måte unik. Som Gudmestad sier:

– Det ligger gjerne der nå om man skal lage high-end drama for NRK.

«Mammon» spratt for eksempel opp fra 36 millioner til 50 millioner kroner fra første til andre sesong, mens «Valkyrien» kostet 65 millioner kroner.

Det var også prislappen på første sesong av «Frikjent», mens «Nobel» hadde et budsjett på rundt 70 millioner kroner.

«Kampen om Tungtvannet» hadde på sin side et budsjett på 75 millioner kroner, mens «Halvbroren» kom på 68 millioner kroner.

I desember fikk oljedramaet «Lykkeland» av Petter Næss et tilsvarende tilskudd som «Profitøren», også det en NRK-serie. Med et totalbudsjett på 96 millioner kroner vil den bli Norges dyreste.

Av disse seriene, har alle som er vist så langt blitt seersuksesser. Men hvordan ender et norsk tv-drama opp med en prislapp som tangerer de aller største filmproduksjonene her til lands?

 

– Mye vann

Serien Gudmestad jobber med er basert på en roman av Tom Kristensen (tidligere dramatisert som radioteater), og handler om en ung historiker, Stine Lindh, som oppdager at en rederfamilie i hjembyen bygget seg opp på tvilsomme aktiviteter under andre verdenskrig.

Ifølge Gudmestad kan en stor del av kostnadene for «Profitøren» knyttes til at deler av handlingen er lagt til 40-tallet.

– Vi er primært et nåtidsdrama, men mye av bakgrunnen for dramatikken foregår når vi er med de norske rederne som jobbet for de allierte i New York og ombord på norske handelsskip som krysset Atlanteren. Med et stort persongalleri og mye spennende locations baller det fort på seg økonomisk.

Dragene – eller effektarbeidet – i Gudmestads serie er av det mer flytende slaget.

– Det er mye vann hos oss. Det er et tema i hele historien, også i nåtid, og vann koster. Det kan du spørre de som lagde «Kon-Tiki» om. Og noen av scenene fra krigen er relativt spektakulære. Skal det se fett ut, og folk skal få betalt, blir det gjerne så dyrt.

– Legger boka under stolen

Som serieskaper har Gudmestad blant mye annet stått bak «Neste Sommer» og kommet med ideen til «Valkyrien», mens han på filmsiden har skrevet suksesser som «Buddy», «Keeper’n til Liverpool» «Kompani Orheim» og «Hodejegerne».

De tre sistnevnte er i likhet med «Profitøren» også tilrettelagt fra romaner, en prosess Gudmestad beskriver slik:

– Man leser gjennom et par ganger og så legger man boka under stolen så man kjenner lukta av den mens man skriver, uten å tenke så mye på de konkrete tingene.

Der Gudmestad kaster om på noe av oppsettet fra romanen og legger til nye rollefigurer, tror han hovedtrekkene og hendelsene likevel vil være gjenkjennelige for dem som har lest den.

Og det sentrale dilemmaet har han klart for seg.

– Det handler om rettferdighet. Er det verdt det å avdekke en grusomhet som skjedde for 70 år for å yte rettferdighet til noen døde sjømenn fra krigen og familiene deres, mens mange i samfunnet rundt og deler av familien vil lide som resultat? Det moralske valget høres lett ut, selvfølgelig skal rettferdigheten frem, men vi prøver å gi Stine Lindh nok motstand og skape grå nyanser i moralen.

Omskrev «Buddy»

Gudmestad sier serien ennå er på et tidlig stadie. Mens regissør Hanne Larsen er i ferd med å bringes inn i prosessen, går manusene gjennom stadig nye omskrivninger.

– Vi har plottet på plass, så nå handler det om å grave dypt og få det til å bli et spennende karakterdrama. Samtidig skal vi inn i en castingprosess, og de to tingene blir en organisk prosess, fordi det er umulig å skille karakter og skuespiller fra hverandre.

Han trekker frem erfaringen fra «Buddy» som eksempel.

– Jeg husker godt da Anders Baasmo Christiansen ble casta. Rollen var en tynn fyr, som platesamleren Dick i «High Fidelity», men castingdama tok inn Anders som kom rett fra Teaterhøyskolen og var en rundere og mildere type. «Han må vi bare bruke», sa vi. Da skrev jeg om karakteren slik at den passet ham, som at han likte fotball i stedet for «Star Wars», og da ble det kjempekult, sier Gudmestad.

– Kan du basere noe på skuespilleren blir det nesten alltid bedre, selv om det er litt mer jobb.

Skuespillerne har fått agenter

Hva angår Stine Lindh beskriver manusforfatteren henne som en ung og idealistisk kvinne, som samtidig er litt umoden og arrogant. Og hun er barn av en krigsseiler.

– Stine har hatt en broket oppvekst, og jeg tror også hun har litt klassehat på en eller annen merkelig måte. Jeg tror hun går inn i historien med en veldig ren og enkel idé om rettferdighet som hun på godt og vondt får modnet i løpet av historien.

Hvem som skal spille henne, eller de andre de sentrale rollene i «Profitøren», er foreløpig uvisst.

– Jeg trenger en skuespiller som kanskje er litt hard og sårbar på samme tid. Vi har noen ønsker og har snakket med folk, men det har jeg ikke lyst til å gå ut med ennå. Det er jo en jobb å få det til logistisk, og nå har alle de gode skuespillerne fått agenter slik at det blir enda vanskeligere.

– Er agenter blitt en utfordring for dere?

– Nå skal jeg ikke legge meg ut med agentene i Norge, men jeg synes jo at vi er en veldig liten bransje, så jeg vet ikke hvor mange ledd man egentlig trenger, sier Gudmestad.

– Jeg føler vi må gå noen ekstra omveier til målet noen ganger.

Bildet øverst i saken er et promobilde fra NRKs radioteater-utgave av «Profitøren» fra 2011. Foto: NRK