• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord. Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver mandag kan du melde deg på her.

ALDRI HAR ARTHOUSEFILMER vært mindre besøkt på kino. Aldri har det vært flere slike filmer å velge mellom. En mengde små selskaper sloss om det samme, stadig minkende publikummet, og ikke minst de samme ugunstige salene og visningstidspunktene.

Det er først og fremst digitaliseringen som har gjort denne utviklingen mulig.

Fordi filmer og saler kan rokeres kontinuerlig, har kinoene langt større fleksibilitet og plass til å vise flere filmer. I en digital tid – der filmkopier ikke lenger veier 25 kg og koster et firesifret beløp, men er redusert til en overførbar fil – skal det langt mindre til for å bli en distributør. Du trenger bare noen avtaler med internasjonale salgsagenter, hyre inn en oversetter til teksting, snekre sammen noe reklamemateriell og en pressevisning, samt lokke til deg kinoenes interesse.

DET SISTE ER TROLIG DEN største utfordringen. For kinoene er de smaleste titlene først og fremst en måte å fylle de minste kinoene og de minst lukrative visningstidspunktene med ett eller annet, samtidig som det gir filmtilbudet variasjon og et anstrøk av kulturell legitimitet. Kaller du oss en popcornkino som kun er interessert i blockbustere? Å nei du, vi viser også europeiske arthousefilmer (klokka 14, bortgjemt nede i en minisal i kjelleren).

I en tid der kinoene blir stadig mer rendyrket kommersielle, er dette et effektivt og kjærkomment forsvar.

For de smale filmene og oss som er opptatt av dem, er utviklingen langt fra bare heldig. For det første legger den enorme tilbudsveksten opp til en utstrakt kannibalisering. For det andre mangler mange av de ferskeste distributørene både kompetanse og evne til å gi titlene den nødvendige støtten slike filmer trenger.

En distributør av en smal tittel er på mange måter fosterforeldre til et foreldreløst og svært pleietrengende barn. Det er kun de mest ressurssterke og drevne som makter å løfte ungen ut av elendigheten og gi vedkommende suksess og en lys fremtid.

DENNE HELGEN HADDE den tyrkiske filmen «Mustang» premiere, timet for å få maksimalt ut av oscarnominasjonen for beste utenlandske film. Det endte med 1000 publikummere og vil trolig nå et sted mellom 3 og 5000 totalt.

Det er ikke helt ille. Men det er i så fall kun når man ser bort fra at 67 løste billett til filmen i Trondheim, eller at 9 så den i Fredrikstad.

Den klarer seg også ok sammenlignet med mange andre smale filmer. For her snakker vi virkelig «race to the bottom». Et utvalg fra de siste månedenes premierer av arthousetitler er illustrerende (besøkstall i parentes): «Macbeth» (5300), «Det helt nye testamente» (5200), «Dheepan» (4600), «Der vindane møtes» (4400), «He Named Me Malala» (3800), «Etterskjelv» (2400), «Every Thing Will Be Fine» (2400), «Mine beste dager» (2300), «Tale of Tales» (2000), «Min andre mor» (2000), «Mia madre» (1800), «Anomalisa» (1600), «Love» (1500), «Min elskede» (1200), «Trumbo» (1100), «The Pearl Button» (700).

Flere av disse filmene var muligens (for å fortsette fosteranalogien) dødfødte fra begynnelsen av. «Tale of Tales» er i overvant absurd, «Trumbo» for obskur og tv-filmaktig. Men at den usedvanlig smarte og vinnende komedien «Min andre mor» (Fidalgo), eller gullpalmevinneren «Dheepan» (Tour de Force) ikke engang nådde 5000 er forbausende.

Her kunne kanskje tryggere fosterforeldre gjort en bedre jobb?

DET FINNES UNNTAK, som både nærmer seg og runder 10 000 besøk. Noen av disse fosterhjemsbarna er i seg selv så standhaftige at de omtrent klarer seg uten hjelp. Hou Hsiao-Hsiens unike «The Assassin» (Another World Entertainment) er på god vei mot 12 000 totalt, med god drahjelp av et lite nisjepublikum som alltid stiller når det dukker opp en wuxia-film på kino. «Brooklyn» (Tour de Force) kan klare 15 000, godt hjulpet av svært begeistrete anmeldelser, oscarnominasjoner og oppløftende tematikk.

Arthaus har både et forpliktende navn, tradisjonen og musklene som trengs i møtet med kinosjefer med blikket festet på bunnlinjen. Fra sin posisjon som den soleklart mektigste arthousedistributøren kan de også i stor grad plukke fra øverste hylle. Like fullt er det oppsiktsvekkende hvor mye høyere besøkstall selskapet oppnår enn mange av konkurrentene. 45 år kommer til å runde 50 000 neste uke. Og både «Stabukker» og «Sauls sønn» vil klare mellom 12 og 15 000 publikummere.

DET KAN VIRKE SOM DET stilles mindre og mindre krav til å bli fosterforeldre for smale, uønskede filmer i det norske kinomarkedet. Noen svært få distributører har ressursene, viljen og utålmodigheten til å kjempe for sine minste. Andre er fornøyde hvis titlene bare blir vist. Men å kun være fyllstoff i en bortgjemt kinosal der ingen bryr seg om dem, er de forsømte, smale filmenes verste skjebne.

Hva slags kinoopplevelse er det for eksempel å sitte mutters alene på Fredrikstad kino og se «Mustang» i premierehelgen? Da er det kanskje like greit å se dramaet på iTunes hjemme.

  • «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord. Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver mandag kan du melde deg på her.