Ballonger! Jubel! I en lang rekke jubileumsmarkeringer som finner sted i 2014 (det er en uvanlig stor mengde klassiske filmer, tv-serier og dataspill fyller 15, 20 eller 25 år i år) er turen kommet til «Seinfeld».
Joda, 25 år er lenge, lenger enn den kombinerte levealderen til en bra katt og den middels bra katta du skaffa deg da den bra katta døde.
Det føles likevel litt merkelig å skulle mimre om Jerry og vennene hans. Til tross for at serien strengt tatt slutta i 1998, føles det som om den på ett eller annet vis bare har fortsatt.
Selv den dag i dag er den et friskt og utømmelig oppkomme av klassiske sitater og episoder vi vel omtrent kan utenat nå, alt fra suppenazisten og calzone-episoden til «JFK»-parodien hvor Kramer og Newman tror en baseballspiller har spytta på dem og Jerry legger frem konspirasjonsteorien om en andrespytter «i buskene ved grusveien».
Det starta ikke sånn, selvsagt. I 1989, da piloten gikk på lufta, var serien allerede blitt kansellert.
Jason Alexander fortalte om opplevelsen til Live Talks Los Angeles for et par år siden da han ble spurt om «Seinfeld» kunne vært en like stor suksess om den kom i dagens nådeløse tv-marked hvor serier gjerne dør etter to episoder om seertallene ikke tilfredsstiller annonsørene.
– Vi var en pilot som ble skutt, droppa og kringkasta fordi det bare var fem tv-nettverk på den tida og det var standard praksis for dem å sende ubrukte piloter, fortalte han.
– Jeg tror det var en TV Guide-kritiker som skrev en fantastisk… «Hva var det? Det var interessant og annerledes». Så vi fikk en sjanse til og fikk fire episoder, og så fikk vi nok en sjanse med en halv sesong, og vi kravla oss frem til å bli en hit.
I etterkant fungerer serien litt som en atombombe – alle husker eksplosjonen, og selv om smellet kanskje ikke varer så lenge, tar det en evighet før radioaktiviteten går ut av marka.
Det var også noe annet å ha tv-suksess før nettet tok av. Færre valgmuligheter gjorde de heldige få enda større, enda mer ikoniske og universelt gjenkjennbare enn det noen har sjans til å bli i dag.
Nå sitter det sikkert noen om tjuefem år og strømmer «Hvor er de nå?»-saker om «Game of Thrones»-skuespillerne rett inn i nervesystemet ditt, altså, men likevel.
En liten illustrasjon på hvor store stjerner hovedrolleinnehaverne ble:
I dag er det fortsatt nok at et par-tre av dem befinner seg på samme sted før det blir avisoverskrifter og spekulasjoner.
@HuffingtonPost @BuzzFeed @Gothamist just saw Jerry and George walking in to Tom’s Restaurant pic.twitter.com/goN9o8zOqs
— Ali Phil (@ClubAliP) January 13, 2014
En annen liten illustrasjon:
Da Julia Louis-Dreyfus lå på sykehus for å føde i 1992 og forsøkte å puste seg gjennom smertene ramla det inn en sykepleier som utbrøt «Elaiiiine!»
Serien dukka opp i Norge via TV 2 i 1992, og er uløselig bundet til 90-tallets fjernsynshistorien her hjemme også.
Å se tilbake på de årene føles litt som at kassefjernsynet var en boligblokk hvor Jerry Seinfeld og vennene hans bodde i naboleiligheten til gjengen fra «Friends» mens Nils, Karl og Henry hang i første etasje, hvor de glodde storøyd på badedraktkledte «Baywatch»-damer på tv-skjermen deres.
Nede i kjelleren (tv-bordet? er denne metaforen i ferd med å glippe?) til boligblokka lette Mulder og Scully etter romvesener.
Det er likevel en viktig forskjell her. Mens de andre beboerne i varierende grad har et «husker du»-skjær over seg føles det imidlertid ikke som om «Seinfeld» noen gang forsvant helt.
En ting er de utallige reprisene som går verden over, selvsagt, men i motsetning til nostalgien når vi prater om Mulders paranoia og frisyren til Rachel er det også noe tidløst både over rollefigurene og det helt egne og skeive universet de bygger med New York som kulisse.
– «Byen fremstår som et gøyalt, tullete sted med alle mulige fargerike karakterer», leste Jerry Seinfeld høyt fra en lederartikkel i New York Times, der han befant seg på settet til innspillingen en dag i 1998.
Lederen handlet ifølge Rolling Stone om hvordan serien hadde bidratt til New Yorks gjenfødsel, og Seinfeld utbrøt til serieskaper Larry David:
– Lederartikkelen!
Som om det var det aller største de skulle ha fått til.
I de dagene jobba de med den aller siste episoden, men selv den noe underveldende avslutningen de filma da kunne ikke hindre «Seinfeld» i å leve videre lenge etter det øyeblikket, lenge etter at alle hadde fått grått en skvett over at det var over og alle DVD-boksene var gitt ut.
Dessverre rakk ikke godviljen så langt utenfor tv-serien for hovedrolleinnehaverne. De fleste av de nye seriene deres feila etter kort tid (hedelig unntak: Julia Louis-Dreyfus med «The New Adventures of Old Christine» og «Veep»), noe som ga grobunn for uttrykket «The Seinfeld Curse».
En ting var seerne likevel særdeles klare for. Da gjengen skulle gjenforenes i «Curb Your Enthusiasm», serien hvor Larry David spiller seg selv, var det en diger nyhet.
Selv om de involverte hardnakka nekta å kalle det en gjenforening, var resultatet åtte minutter med bruddstykker fra en splitter ny «Seinfeld»-episode.
Der hadde George tidsriktig nok funnet opp en app som viste vei til nærmeste akseptable toalett, men tapt millionene han tjente på den til svindleren Bernard Madoff.
Det kan virke som om det fortsatt er vanskelig å gi slipp. Eventuelt at «Seinfeld»-gjengen liker å gi folket det de vil ha. Senest i februar dukka Jerry, George og Newman opp i nok en gjenforening:
Super Bowl-reklamen for den virkelige Seinfelds nye webtv-serie «Comedians In Cars Getting Coffee».
Det er selvsagt ikke bare fra offisielt hold serien lever videre, på YouTube dukker det stadig opp nye remikser, parodier og videomashups med jevne mellomrom.
Som en påminner om det tidløse i «Seinfeld»-universet og hvordan serien kunne sett ut om den gikk i dag har vi også en av de mest gøyale kontoene på Twitter:
Modern Seinfeld, eller @SeinfeldToday, som i skrivende stund består av nesten 500 tweets, hver av dem en pitch for en «Seinfeld»-episode lagt til i dag.
– Jerry får paranoia av kjærestens fortid når iPhonen hennes automatisk kobler seg på trådløsnettet i Newman’s leilighet, står det i én av dem.
En annen:
– Twitter-kontoen til Jerry blir hacka. Folk liker «hacka-Jerry» bedre.
Og en til:
– Typen til Elaine minner henne om Don Draper. Det viser seg at han bare var en alkoholiker som ikke fortalte henne at han var gift. Kramer oppdager twerking.
Det er nesten skummelt hvor lett det er å se for seg disse episodene, ganske enkelt fordi rollefigurene er så permanent klistra på hjernebarken. Man trenger bare et par setninger for å se for seg floraen nevroser og smålige raserianfall de vil gjennomgå i løpet av fantasi-episoden.
En av de få folkene som ikke har satt pris på kontoen er Larry David.
Da han ifølge Complex dukka opp på Michael Kay Show i fjor høst fikk han lest opp en tweet (daten til Jerry er full og roper under «12 Years a Slave», mens Kramer oppfinner en app som gir deg ideer til andre apper) uten å bli særlig imponert.
– ..næh.
– Den gir deg ikke noe?
– Nei.
Og så ler han av hvor dårlig ideen var.
– Jeg kan garantere at den episoden ikke ville gått på lufta.
