• Lei filmen her

Aj, skuffende! Her håper jeg å få en anledning til å være spydig mot husmorporno-forfatteren Nicholas Sparks igjen, og så viser «The Lucky One» seg å være en helt anstendig «chick flick». Dempet spilt, med lavt ostenivå og noen fine øyeblikk. Så lite lucky for meg. Men det forhindrer jo ikke at vi kan hetse Sparks, som fortsatt er en lusen samlebåndsforfatter. Hvis du trenger en påminnelse: sjekk ut samlingen med trailers på slutten av denne teksten. Omtrent hver bidige setning han skriver en banalpoetisk, kioskromantisk floskel. Her er en tilfeldig valgt replikk fra filmen: «You should be kissed every day, every hour, every minute!».

En skuespiller som klarer å si noe sånt uten å bryte ut i hånlatter fortjener faen meg en Oscar. Sparks skriver etter en formel som bare har små variasjoner fra gang til gang, og de innehold som regel de samme elementene. Alle er lidenskapelige romanser i idylliske Sørstatsomgivelser, der lykken blir bryskt avbrutt av hjerteskjærende tragedier. Men den flyktige kjærligheten forandrer livet til hovedpersonene, og gir dem styrke til å takle smerten. Med andre ord: et selvparodisk oppkok av sentimentale stereotyper, romantiske floskler og hysterisk platte replikker. Skrevet uten et snev av selvinnsikt eller selvironi.

Jeg vet alt dette fordi jeg gjennom årenes løp han vært nødt til å anmelde hver bidige film basert på historiene hans, men denne gangen påtok jeg meg oppgaven helt frivillig – i håp om å få blåse ut litt damp. Sparks maler etter nummer, og følge en sjekkliste hver gang han skriver en ny bok. I dette tilfelle inkluderer klisjélisten:

Banal fortellerstemme. Check.
Fyrhus i Sørstatene. Check.
Idyllisk småby ved sjøen. Check.
Skadeskutt hovedperson som lærer seg å elske igjen. Check.
Ond riking som står i veien for kjærligheten. Check.
Danse tett sammen. Check.
Sene kvelder med rødvin. Check.
Snakke ut om følelser. Check.
Oppussing av falleferdig hus. Check.
Hovedperson som uttrykker innestengte følelser med pianoklimpring. Check-
Montasjescener med musikk av kvinnelig visesanger. Check.
Latter gjennom tårene. Check.
Familiemedlem som dør et stykke ut i filmen? Vel, det vil være ufint å avsløre.

Jeg kan kjøpe muskelbunten Channing Tatum som sersjant spesialstyrkene i Sparks-filmatiseringen «Dear John», men den følsomme fløtepusen Zac Efron som tøff infanterisoldat? Ikke særlig. I virkeligheten ville han fått en symbolsk tittel som velferdsoffiser, som gråtende måtte underholde soldatene i kantina med sanger fra «High School Musical» mens de kastet mat på ham. Efron er allikevel sympatisk og lavmælt som den unge marine-soldaten Logan Thibault, som er i sin tredje «tour» i Afghanistan.

Logan sitter utslitt sammen med noen kollegaer etter en voldsom aksjon, da han oppdager et falmet fotografi som ligger et stykke unna på bakken. Han reiser seg, går bort til bildet og plukker opp. Det er av en vakker blondine, og på baksiden står det «keep safe». Sekunder sener braser en bombe ned der han satt og dreper tre soldater. Jenta på bildet er hans reddende engel, hvem hun nå er. Åtte måneder senere er Logan hjemme hos søsterens familie i Colorado, der han lider av et forbigående tilfelle av posttraumatisk stressyndrom. Hvorfor er han fortatt i live, mens så mange av soldatvennene hans er døde?

Logan begir seg på spasertur til Louisiana sammen med sin trofaste schäferhund Zeus, for å spore opp piken på fotografiet. Han finner henne i den idylliske fiskelandsbyen Hamsen, det hun driver det lokale hundehotellet. Jenta viser seg å være den melankolske alenemoren Beth Green (Taylor Schilling), som oppdrar sønnen Ben (Riley Thomas Stewart) sammen med sin jordnære bestemor Ellie (Blyth Danner). Bildet tilhørte broren hennes, som døde i krigen. Men fremfor å fortelle Beth at han har kommet på grunn av fotografiet, ender Logan opp med å ta en jobb på kennelen. Han har jo ikke noe annet sted å dra.

Beth er skilt, og eksmannen hennes viser seg å være den klysete rikmannssønnen Keith Clayton («Mad Men»-kjenningen Jay R. Ferguson), som er byens sheriff. Den erotiske spenningen mellom Logan og Beth er så påtagelig at hun først ikke kan fordra fyren, men det er jo bare fordi hun er redd for å elske. Eller noe sånt, sikkert. Mange stjålne blikk, og anspente øyeblikk senere snakker de om de dype tingene på brygga. Danser tett sammen, holder rundt hverandre, leier lank og kliner mens musikken sveller opp. Det er på dette tidspunktet eksmannen Keith aktivt går inn for å forpeste forholdet deres, og skaper mye kvalm.

Vil kjærligheten deres være en flyktig affære, som ender i tragedie men forandrer dem for alltid? Vil jeg klare å skrive denne anmeldelsen ferdig uten å kaste opp litt i munnen…? Som innehaver av testikler er jeg åpenbart ikke midt i målgruppen til «The Lucky One», men fair er fair. Den fungerer bedre enn de fleste Nicholas Sparks-filmatiseringene, og for fans av stereotypisk romantikk plasserer nok filmen seg rett under «The Notebook». En moderne lommetørke-klassiker som mange kvinner elsker fordi de tenner på Ryan Gosling, og mange menn later som om de liker for å virke følsomme. Eller eventuelt fordi de også tenner på Ryan Gosling.

«The Lucky One» er sympatisk spilt, i alle fall. Zac Efron er dempet og var for melodrama, og Taylor Schilling veldig naturlig. Dette er bare en variasjon av de samme greiene Nicholas Sparks har gjort ørten ganger tidligere, men filmen følger ikke formelen hans hundre prosent – og bryter litt mot forventningene det siste kvarteret. Men i den grad «The Lucky One» fungerer, er det til tross for Nicholas Sparks banale historie – ikke på grunn av den. Filmen er frustrerende forutsigbar, mild som vaniljeis og fast forankret i konservative familieverdier. Men aldri direkte lattervekkende, og helt kompetent regissert.

Jeg beklager hvis jeg er i overkant spydig mot Mr. Sparks, men etter å ha sett noen intervjuer med fyren er jeg ikke i tvil om at han fortjener det. En selvskrytende klyse som er overbevist om at kioskromanene hans er førsteklasses litteratur. Denne litterære brukbilselgeren er så oppover ørene forelsket i seg selv at han hevder at bøkene hans er høyt hevet over «forferdelige melodramatikere» som Pulitzer-prisvinneren Cormac McCarthy. Fuck. Off. Jeg kan ikke fordra fyren, men «The Lucky One» kunne ha vært mye verre. Bare se her:

«Message in a Bottle» (1999)

«A Walk to Remember» (2002)

«The Notebook» (2004)

«Nights in Rodanthe» (2008)

«Dear John» (2010)

«The Last Song» (2010)

  • Lei filmen her