I fire år har jeg bygd opp helt vanvittige forventninger til «Skyfall», og ventetiden de siste timene før jeg endelig fikk sett den i går var nærmest uutholdelige.

Heldigvis stanset hverken hjertet eller andre vitale organer, og jeg er glad for å kunne rapportere at filmen er en smart, intelligent og mer substansiell Bond-film, samtidig som den også er en en popkornfilm uten dødpunkter. Den innfrir rett og slett langt på vei.

Her er ti tanker jeg gjorde meg umiddelbart etter visningen (nb: milde spoilere kan forekomme).

1. Samfunnsaktuell Bond

Ingen Bond-film kan sies å være politisk, og heller ikke «Skyfall» er det. Likevel kan filmens tematikk definitivt sies å være samfunnsaktuell. Historien virker delvis inspirert av Julian Assange og Wikileaks-avsløringene. Den dreier seg også om James Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste, Storbritannias rolle etter imperiets fall og behovet for etterretningstjeneste. «Skyfall» har en rik fortelling. Sam Mendes har tidligere sagt at han var inspirert av Christopher Nolans Batman-trilogi, og det merkes.

2. En flemingsk film

Selv om «Skyfall» som kjent ikke er basert på noen bestemt Fleming-roman, har manusforfatterne likevel hentet flere elementer fra bøkene (blant annet «You Only Live Twice»). «Skyfall» har også en rekke referanser til de tidligere filmene, noe fansen vil sette stor pris på. Mange av replikkene er velskrevne og vittige. De som har savnet humor i Craigs Bond-filmer, vil ikke bli skuffet.

3. Karakterutvikling, jo!

Etter mitt syn er «Skyfall» den mest følelsemessige og sentimentale (i positiv forstand) Bond-filmen siden «On Her Majesty’s Secret Service» (1969). I begynnelsen av filmen møter vi en skakkjørt Bond, og i løpet av filmen gjennomgår han en karakterutvikling (ulikt de fleste Bond-filmer). Man kommer under huden på karakteren.

4. Komfortabel Craig

Siden dette er Craigs tredje Bond-film, er han mer komfortabel i rollen (på samme måte Connery var med «Goldfinger» og Moore med «The Spy Who Loved Me»). Mendes har gitt Craig et større spillerom og han får muligheten til å utforske et større følelsesspekter. Craig får virkelig vist hvorfor at han er en faglig dyktig skuespiller. Humoren i filmen passer ham svært godt, og det er faktisk flere Roger Moore-aktige øyeblikk i løpet av filmen.

5. Strålende skurk

Castingen av Javier Bardem som Bond-skurken Raoul Silva er simpelthen genial. Med rollen i «No Country for Old Men» gjorde Bardem en av tidenes filmskurker noensinne – og rollen i «Skyfall» er ikke noe dårligere. Cyber-terroristen Silva er fryktinngytende, minneverdig og ekstravagant. Slik jeg ser det, er han i samme klasse som Goldfinger (Gert Fröbe), Blofeld (Donald Pleasence), Francisco Scaramanga (Christopher Lee) og Max Zorin (Christopher Walken). Silva har alle de kvalitetene en klassisk Bond-skurk skal ha, men karakteren byr på noe nytt: I likhet med Bond-karakteren er også skurken mer nyansert og kompleks enn i tidligere filmer.

6. Q er blitt hacker

Ny er også Q. I «Skyfall» er Q mer en hacker enn en gadgetmester. Etter mitt syn er det en modig, men også veldig velfungerende, grep. Det nye, britiske stjerneskuddet Ben Whilshaw har som kjent rollen som Q. Valget av Whilshaw som den ikoniske karakteren fungerer svært godt. Han har en slags nerdete kvalitet som kler karakteren han spiller, og jeg synes at Whilshaw minner om Desmond Llewelyn (som spilte Q i 17 Bond-filmer, fra «From Russia With Love» til «The World Is Not Enough»). Samspillet mellom Whilshaw og Craig er for øvrig veldig bra. Scenene med dem byr på flere herlige komiske øyeblikk. Slik skal det være mellom Bond og Q.

7. Eminente fagfolk

«Skyfall» er den stiligste og mest elegante Bond-filmen på veldig lang tid. Det er særlig takket være to eminente fagfolk: filmfotograf Roger Deakins (av mange regnet som en av dagens beste fotografer) og produksjonsdesigner Dennis Gassner. Det som kanskje imponerer meg mest er scenene som foregår i Shanghai og Macao. Disse scenene bringer tankene tilbake hen til «Blade Runner» og Wong Kar-Wai. På mange måter gjenerobrer «Skyfall» eventyrfølelsen fra seksti- og syttitallets Bond-univers.

8. Ingen Bourne-kopi

Til tross for at en del anmeldere poengterer likhetene, er ikke «Skyfall» noen Bourne-kopi (slik «Quantum of Solace» må sies å være). Og selv om Sam Mendes har prøvd å lage en klassisk, men moderne Bond framstår den langt fra som noen pastisj eller parodi ala «Austin Powers» eller «Johnny English». I stedet er det en klassisk, men samtidig moderne Bond-film.

9. Imponerende score

Musikken imponerer også. Denne gangen er det Thomas Newman som står for den, og han byr på noe nytt i Bond-sammenheng. Actionmusikken vekker assosaisjoner til folk som John Williams og Hans Zimmer, og jeg liker måten han har inkorporert den tradisjonelle temamusikken og Adeles «Skyfall» i flere av sporene.

 10. Men – gulp – den er ikke feilfri!

Tror det eller ei: «Skyfall» er faktisk ikke helt uten feil. Blant annet har den noen logiske brister her og der, Sévérine (spilt av franske Berenice Marlohe) fortjener en større plass i fortellingen, tittelsekvensen er litt rotete fortalt, et par scener som dessverre er klippet bort med mer. Men dette er kanskje å regne som småpirk av feinschmecker. For i det store og det hele er «Skyfall» en kvalitetsfilm – en action-thriller av ypperste klasse.